Foto: Flickr, CC, B Ystebo

Populisme i praksis


Sylvi Listhaug vil ta kontantene fra asylsøkerne, og erstatte det med matkuponger. Det er umyndiggjørende og ødeleggende for integreringen.
Tilværelsen som asylsøker er preget av avmaktsfølelse. Livet er på vent, og man har lite kontroll over ting som skjer under asylprosessen. Det meste er usikkert: Saksbehandlingstiden, hvilket mottak man skal bo i, utfallet av saken og hvor man til slutt skal bosettes. Nå vil innvandringsminister Sylvi Listhaug frarøve asylsøkere den lille friheten og autonomien de har igjen, nemlig råderetten over den små stønaden de får fra staten. Det er smålig symbolpolitikk.

Grov undervurdering

Regjeringen presenterer hovedsakelig to grunner til å ta ifra asylsøkerne pengene. Den første er at de er redd for at asylsøkere prioriterer pengene sine feil, for eksempel at noen sender penger til sine familier i hjemlandet i stedet for å bruke dem i Norge. Dette vitner om en grov undervurdering av enkeltmenneskers evne til å ta gode valg for seg og sine.
Dette vitner om en grov undervurdering av enkeltmenneskers evne til å ta gode valg for seg og sine.
Pengene rekker knapt til å dekke utgiftene som mat, klær, medisiner, transport og telefon. Derfor er det vanskelig å tenke seg at det er mulig å spare opp og sende penger til hjemlandet i noe særlig grad. Mottaksoperatøren Hero sier også at dette ikke er en problemstilling de kjenner. Den andre begrunnelsen beror på et ønske om at Norge skal bli «mindre attraktivt for asylsøkere». Dette føyer seg inn i rekken av forslag hvor Frp ønsker å markere en strengere linje enn alle andre partier i asylpolitikken, uten at de er nevneverdig opptatt av forslagets konsekvenser.

Svarteperspill

I fjor opplevde Europa en rekordstor tilstrømning av asylsøkere. Mangelen på en felles god respons på krisen fra EUs side, gjorde at flere land innførte egne nasjonale innstramminger. Noen av dem ganske drastiske. Formålet var å signalisere en tøff linje og unngå å fremstå som mer attraktive enn andre land. Resultatet er et svarteperspill, der nasjonale innstramninger neppe bidrar til å redusere asylankomstene til Europa i betydelig grad, men bare fører til at andre, antatt mer attraktive land i Europa, får flere flyktninger. Det har vært norsk politikk at mottaksforholdene skal være nøkterne, men forsvarlige. I dette ligger at vi ikke skal ha betydelig bedre forhold enn andre sammenlignbare land. Men er det nødvendig at vi skal ha de dårligste standardene?
Det vi vet er at slike tiltak ikke har resultert i flere frivillige returer fra Norge.
Folk på flukt søker seg til land hvor de tror de kan skape seg en bedre framtid. Det er flere forhold som påvirker valget asylsøkere tar med hensyn til destinasjon, som landets velstandsnivå, asyl- og familiegjenforeningspolitikken og tilstedeværelsen av diasporamiljøer fra samme landgruppe. Hvorvidt en forverring av levekårene i mottak virker avskrekkende for potensielle asylsøkere har vi ingen sikker kunnskap om. Men det vi vet er at slike tiltak ikke har resultert i flere frivillige returer fra Norge. Verken i 2004 da daværende kommunalminister Erna Solberg bestemte at avviste asylsøkere skulle miste alle rettigheter, inkludert retten til å bo på mottak, eller da avviste asylsøkere ble samlet i ventemottak med langt dårligere standard enn resten av mottakene.

Ødelegger integreringen

Norge er et lite land, og er selvsagt ikke i stand til å løse verdens flyktningproblem på egen hånd. Vi er avhengige av å føre en politikk som sørger for at vi ikke mottar en uforholdsmessig stor andel av asylsøkere som kommer til Europa. Men vi er langt unna en slik situasjon. Norge har nå historisk lave asylankomster nå, lavere asyltall enn Danmark. EUs avtale med Tyrkia og grensekontrollene i Europa gjør det svært vanskelig for asylsøkere å komme til Norge nå. Hvis levekår i mottak handler om en avveiing mellom å bygge opp mennesker for å fremme integrering og ikke å framstå som attraktive og tiltrekke oss flere, må jo dette være det best tenkelige tidspunktet å justere kursen og å satse på integreringsfremmende tiltak. Dersom nye store flyktningestrømmer skulle gjøre det nødvendig å ytterligere begrense antallet som kommer til Norge, må vi gjøre noe som virker, ikke symbolpolitikk som først og fremst har til hensikt å gjøre livet enda vanskeligere for asylsøkere som har kommet hit. Asylsøkere er den mest marginaliserte og fattigste gruppen av mennesker i Norge. Mange av dem kommer til å få opphold og skal integreres i Norge. Å frata asylsøkere råderett over lommepenger styrker den allerede sterke klientifiseringen og umyndiggjøringen av asylsøkere på mottak, og er følgelig ødeleggende for integreringen. Selv i flyktningleire i afrikanske land får flyktninger kontanter og større handlefrihet enn de nå vil få på norske mottak.
Det er viktig å huske på at kostnadene i asylsøkerperioden er en veldig liten del av det, de virkelige kostandene løper på dersom vi ikke lykkes i å få flyktningene i jobb.
Flere har regnet på kostnadene knyttet til asylsøkere og flyktninger. Det er viktig å huske på at kostnadene i asylsøkerperioden er en veldig liten del av det, de virkelige kostandene løper på dersom vi ikke lykkes i å få flyktningene i jobb. Derfor bør vi være varsomme med tiltak som umyndiggjør og klientifiserer asylsøkere og flyktninger, som forverrer deres allerede krevende livssituasjon, og som kan redusere sjansen for at flyktningene lykkes i Norge. Konsensusen vi har i dag om en restriktiv linje i asylpolitikken må ikke bety at tiltak hvis eneste hensikt er å tilfredsstille Frps populistiske markeringsbehov aksepteres. Dette forslaget vil ikke ha innvirkning på antall ankomster, det vil gjøre livet vanskeligere for en gruppe som allerede er svært sårbar, og ansvarlige partier på Stortinget bør stoppe det.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top