SLIK BLIR FRAMTIDA Publisert:

Vi vet ikke hvordan framtida blir, men vi må likevel planlegge for den. Dette notatet viser hvordan framtida kan bli, og presenterer også noen anbefalinger som kan styrke oss i møte med den.

LES NOTATET HER

Sammendrag

Det er mye vi ikke vet om framtida. Så er det noe vi kan være ganske sikre på. Vi har dykket inn i framtida på tre måter. For det første har vi spurt 12 av Norges klokeste hoder hva de tenker om framtida. Deres bekymringer og forslag til løsninger presenterer vi i en egen pamflett, «Framtida er nå», men vi oppsummerer dem også her. Felles for mange er en uro over økende forskjeller, klimaendringer, svekkede internasjonale samarbeid, og teknologi vi ikke har kontroll over. For det andre har vi spurt 1000 norske menn og kvinner om hva de tror og hva de håper framtida vil bringe. Deres uro varierer med alder, utdanning og geografi, men de deler en uro over de samme spørsmålene som over. Framtidas fordeling og velferd, og klodens klima, bekymrer nordmenn mer enn for eksempel terror. Vi presenterer også fire mulige scenarier på bakgrunn av disse drivkreftene: Global landsby, Helsetech, Økolandsby og Digital omsorg. De er ulike utfall av hvordan teknologien vil anvendes i offentlig sektor og hvordan internasjonal handel og samarbeid vil se ut i framtida. De fire scenariene er ulike, og viser at ingen kan spå framtida. Men vi kan påvirke den. Felles for alle utfordringene vi skisserer er at det krever politisk vilje og styrke for å håndtere dem til det beste for fellesskapet. Det betyr mer politisk styring, ikke mindre. Ikke nødvendigvis
mer detaljstyring, men modige politikere som setter kloden vår først, som omfordeler ressurser, som utfordrer og jobber frem internasjonale avtaler og som våger å regulere teknologien. Blant annet fordi handlinger kan endre holdninger. Strenge reguleringer må noen ganger gå foran. Det er ikke bare politikerne som må bidra til at framtida blir så god som mulig. Trepartssamarbeidet har historisk spilt en avgjørende rolle for å sikre oss et effektivt samfunn med lave forskjeller, eller sagt på en annen måte: høy velstand og delt velferd – en kombinasjon svært få land har fått til like godt som oss. Det er til vårt felles beste at partene i arbeidslivet spiller en viktig rolle i samfunnsutviklingen også i fremtiden. Løsningene på utfordringene vi står overfor finnes også andre steder. Frivilligheten er en viktig sektor å samarbeide med for å skape gode liv for flere, også i framtida. De viktigste områdene vi utvikler politikk på er følgende:

–  Sterkere grep for holde ulikhetene lave. Internasjonale samarbeid og internasjonal handel har mange fordeler for norsk økonomi, men bærer også en større risiko for økonomiske forskjeller, som politikken må kompensere mer for desto større åpenheten er.

– Ny kompetansereform og sørge for flere i jobb, lenger. Det er grunn til å tro at i alle scenariene vil kravene til kompetanse øke, og mulighetene for løsere tilknyttet arbeid bli større. Avhengig av hvordan økonomien organiseres og reguleres kan flere oppleve et mer uforutsigbart arbeidsmarked. Særlig sårbare er de som ikke besitter nødvendig kompetanse. Så må vi investere i andre tiltak som sørger for at vi får flere inn i arbeidslivet, og for at de kan stå i jobb, lenge. Det koster penger, men det er dyrere å la være. Det aller mest avgjørende for framtidas budsjettbalanse er arbeidstilbudet. Vi skal leve av arbeid i framtida også.

– Sette kloden først. Det grønne skiftet skjer ikke av seg selv. Da ville vi vært der allerede. Norge har ambisjon om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Skal vi få
det til trengs modig og fremtidsrettet politikk.

– Ta kontroll over teknologien. Teknologi kan gjøre mye bra for samfunnet vårt, blant annet sørge for gode offentlige velferdstjenester i hele landet, dersom vi bruker den fornuftig. Det er likevel viktig å forstå at teknologien har en iboende sentraliserende kraft, og en tendens til å konsentrere avkastning på færre hender. Det betyr at sterk teknologiutvikling vil stille større krav både til geografisk og økonomisk fordelingspolitikk.

– Styrket beredskapshåndtering. Beredskap og ustabil natur er sannsynlig i alle scenarier, men særlig dersom verden ikke klarer å samles om en offensiv klimapolitikk. Det betyr at det med stor sannsynlighet vil være behov for styrket sentral beredskapshåndtering og buffere for å møte uforutsett vær og ødeleggelser av infrastruktur og avlinger.

– Vedlikeholde demokratiet. I store deler av verden er autoritære regimer i oppsving og demokratier under press. Det er skremmende, og vi må gjøre det vi kan for å snu og motvirke trenden, også i Norge. Vi må gjennom politikken sørge for at demokratiene virker for det store flertallet. Men ingen av tiltakene over er mulig å få til dersom folk ikke har tillit til systemet, politikerne og demokratiet. Vi ser noen urovekkende trekk også når det gjelder Norge. Det kan innebære at vi må tenke nytt om beslutningsprosesser. En god del land har for eksempel gjort forsøk med det som heter medborgerpanel, også kalt borgerråd, der helt vanlige borgere hentes inn og jobber med viktige politiske avgjørelser og store budsjetter over lengre perioder. Det viser seg at de aller fleste mennesker, presentert for helhet og med tid til å høre på hverandres argumenter, er i stand til å komme frem til gode løsninger. De er også villige til å ta kortsiktige kostnader for langsiktig gevinst. Å flytte makt ned til folk bør ikke stå uprøvd. Med makt får man også ansvar