Piketty, 10 år etter

Innledning

I 2014 kom boka «Kapitalen i det 21.århundret» på norsk, som jeg vil referere til som «Kapitalen» nedenfor. Med den snudde den franske økonomen Thomas Piketty samfunnsdebatten på hodet. Boka er oversatt til totalt 40 språk og har solgt over 2,5 millioner eksemplarer. Gjennom de nesten 1000 sidene viser Piketty hvordan avkastningen på kapital har vært større enn avkastningen på arbeid over tid, og hvordan de rikeste i samfunnet akkumulerer en stadig større andel av de totale ressursene.

Med utgangspunkt i denne dataanalysen lanserer Piketty følgende postulat: Dersom avkastningsraten til kapitalen (r) er større en vekstraten i økonomien (G), dvs r>G, og kapitaleierne sparer mesteparten av inntekten, vil kapitalen vokse mer enn samfunnets inntekt, og derfor vil inntekter fra kapital etter hvert komme til å dominere inntekter fra arbeid.

Det er den økonomiske veksten som i hovedsak bestemmer inntektsutviklingen for vanlige arbeidstakere. Når avkastningen på kapital vokser raskere enn den generelle økonomiske veksten over tid, vil de som eier kapital få en stadig større andel av totalinntekten enn de som i hovedsak får inntekt fra arbeid. Med andre ord: De rike blir rikere. Når kapitalinntekter, som formue og arv, vokser raskere enn den generelle veksten i samfunnet, vil de økonomiske forskjellene øke.

Det har nå gått ti år siden Piketty turnerte verden som en rockestjerne og avkrevde verdens politiske ledere gode svar på de økende ulikhetene vi så i alle vestlige land. Senere har Piketty gitt ut flere bøker; «Ulikhetens verdenshistorie» (2019), også på over 1000 sider, og «En kort historie om ulikhet» (2021). I disse to bøkene er Piketty mer opptatt av ideologien han mener ligger bak ulikhet og hvordan den er begrunnet og legitimert: Hvor mye ulikhet kan man få folk til å godta? Hvordan er ulikhet rettferdiggjort gjennom tidene? Han tar også for seg ulikhetens politiske og ideologiske historie og diskuterer hvordan ideologier rettferdiggjør økonomiske, sosiale og politiske uenigheter under forskjellige forhold.

Pikettys kanskje viktigste poeng er at store forskjeller ikke er et resultat av en slags historisk tvang eller en naturgitt tilstand. Tvert imot er ulikhet et resultat av konsentrasjon av eiendomsrett, forretningsdrift og meritokrati der rommet for omfordelende politikk ikke finnes – og ikke er ønskelig. Det er mulig å skape egalitære samfunn uten å gi avkall på effektiviteten og verdiskapingen som ligger i markedsøkonomien. Men det forutsetter nødvendig regulering og omfordeling. Han viser til at vi i dag lever med en idé om at fortidens ulikheter skyldes tyranni og despotisme, mens vår verden er bevegelig og demokratisk, og at ulikhetene som finnes nå er rettferdige og velbegrunnede. Teoretisk har alle litt rett på eiendom og marked, i dag. Da er ulikheten ok. Med sånne fortellinger tror man at ulikhet er naturlig og ikke kan forandres uten katastrofale konsekvenser. Men et hvert samfunn må finne sin ideologiske fortelling for å rettferdiggjøre ulikhet.

Pikettys forfatterskap og forskning tar altså for seg ulikhet gjennom et økonomisk, historisk og politisk perspektiv. Det mest interessante med Piketty er imidlertid ikke den franske forfatteren i seg selv, men den debatten vi har fått i kjølvannet av analysene han kom med – både internasjonalt og her hjemme.

Pikettys analyser og kanskje især hans forslag til løsninger har vært gjenstand for debatt, som de fleste akademikeres arbeid. Forskjellen er at den akademiske og tekniske diskusjonen ikke så ofte når den offentlige debatten, rett og slett fordi det som regel kan være krevende å forstå.

Boka «Kapitalen i det 21. århundret» er selvsagt ikke en fasit. Piketty gir heller ikke innsikt i alle deler og sider ved økonomisk ulikhet. Den franske økonomen analyserer i hovedsak endringer i inntekts- og formuesandeler tilhørende de rikeste i samfunnet over et relativt langt tidsspenn. Men viktigst er at «Kapitalen» og den påfølgende debatten har bidratt til økt oppmerksomhet og omfattende databasert forskning på økonomisk ulikhet. I kjølvannet av debatten har vi derfor fått en langt bredere innsikt i flere aspekter ved ulikhetsbegrepet.

Kritikk har gitt rikere debatt og bredere innsikt

Det finnes mange metoder og mål for å vurdere ulikhet i et land eller mellom land. De ulike måtene gir ulik informasjon. Å benytte seg av flere ulike mål for ulikhet er viktig for å danne seg et bilde av forskjellene i og mellom land. Piketty er mest opptatt av konsentrasjon av inntekt i toppen av inntektsfordelingen – og ikke av fordelingen på hele befolkningen. Derfor bruker han for eksempel ikke Gini-koeffisienten, det mest brukte målet på økonomisk ulikhet i et land.1 Hans analyser gir derfor ikke det samme svaret som ved bruken av Gini, men det gir andre interessante innfallsvinkler – for eksempel hvordan konsentrasjon av penger i toppen av samfunnet også gir også større konsentrasjon av makt. I Norge bruker vi flere mål på økonomisk ulikhet. Vi skiller for eksempel mellom inntektsulikhet og formuesulikhet. Og vi kan måle begge deler på flere måter, for eksempel gjennom Gini-koeffisienten2 eller metoder som viser forholdet mellom de rikeste og «resten», som P90/P10,3 S90/S10,4 andel av totalinntekt og andel av total nettoformue.

Under går vi gjennom noen av de mest sentrale poengene som dukket opp i debatten som fulgte etter utgivelsen av Kapitalen.

1. «Manglende forståelse av institusjoner i samfunnet»

Den bredere innsikten i ulikhetsfeltet skyldes også delvis at Piketty selv har fått kritikk. I Norge har for eksempel UiO-professor Kalle Moene vært opptatt av Pikettys manglende oppmerksomhet rundt institusjoner5 og sosiale bevegelsers betydning for å demme opp mot økende ulikhet. I Norden har særlig fagbevegelsen motvirket framveksten av for store lønnsforskjeller, og gitt vanlige folk stor innflytelse. Dette diskuterer Piketty i svært liten grad i «Kapitalen». Fagbevegelsens bidrag til maktfordeling og den direkte inngripen i fordelingen av fortjeneste mellom arbeid og kapital står sentralt for utviklingen av ulikhet.

En studie fra Det Internasjonale Pengefondet (IMF) viser at dereguleringer av arbeidsmarkedet har sammenheng med høyere ulikhet. Blant annet ser man at de ti prosent rikeste stikker av med mer av inntekten. IMF peker på at økt fleksibilitet i arbeidsmarkedet reduserer forhandlingsposisjonen til dem med lavest inntekt og kommer de rikeste til gode.9 Det er i tråd med funnene i en studie av Jaumotte og Osorio-Buitron (2015), som viser at nedgang i organisasjonsgrad ser ut til å være en hovedfaktor for økning av toppinntektsandelene: I gjennomsnitt forklarer lavere organisasjonsgrad, altså svekket forhandlingsmakt, om lag halvparten av økningen i andelen inntekt de ti prosent rikeste får.10 Dette illustrerer også bildet Piketty tegner ved hjelp av tesen r > G.

I tillegg ser halvparten av økningen i den såkalte Gini-koeffisienten (som måler ulikhet på en skala fra 0-1) blant husholdningen ut til å være drevet av det samme. Studien viser også at nedgang i minstelønn relativt til medianlønnen har sammenheng med høyere inntektsulikhet i avanserte økonomier.

Norge er et annerledesland på de fleste områder – også når det gjelder arbeidsmarked, ulikhet og makt. Men likevel ser vi også her at ulikhetene øker, at økonomisk makt konsentreres og at organisasjonsgraden faller. Forholdet mellom arbeid og kapital (den såkalte funksjonelle inntektsfordelingen– altså hvor stor andel arbeidstakerne får av den totale verdiskapingen) – har falt de siste 30 årene.11

At Piketty i liten grad diskuterer organisasjonsgrad og fagbevegelse kan henge sammen med synet på og erfaringer med fagbevegelsen i Frankrike, der forholdet mellom f.eks. myndigheter og fagbevegelse er mer konfliktfylt enn i land som Norge.

2. «Pikettys målebegreper er ikke dekkende»

En annen kritikk, blant annet fremmet av SSB-forsker Rolf Aaberge, er Pikettys manglende fokus på utdanning eller andre offentlige institusjoner, som bidrar til utjevning.Skatt gir barnehage, utdanning, eldreomsorg og helse. Dette kan man beregne verdien av for den enkelte husholdning. Om man betrakter disse elementene som en form for inntekt, ser vi at ulikhetene faller.

Kritikken er at analysen dermed baserer seg på et lite dekkende inntektsbegrep, som blant annet ikke tar opp i seg fordelingsvirkninger av velferdsstaten. Aaberge har skrevet følgende: «For at Pikettys spådom om et Downton Abbey-samfunn skal inntreffe i Norge må (derfor) alle de mekanismene som bidrar til at den målte ulikheten halveres, settes ut av spill. En kan selvsagt ikke utelukke at de rikestes makt og inntekt fortsetter å øke, slik at dette skjer. Men ut fra dagens forståelse av demokratienes konstruksjon og funksjonsmåte virker ikke en slik utvikling plausibel».12

3. «Kapital er ikke kapital»

Piketty har også fått en del kritikk for hovedtesen i boka, altså at r > G, blant annet fordi r (veksten i kapital) er et langt mer sammensatt begrep enn det fremgår av Pikettys analyser. En årsak er at det finnes mange r-er, ettersom det eksisterer mange kapitalmarkeder med ulike avkastningsrater. Husholdningene mottar på ulikt vis avkastning fra den investerte kapitalen gjennom banksparing, utbytte fra aksjer og verdiutviklingen på pensjonsfond. Piketty analyserer heller ikke humankapitalens verdi (befolkningens kunnskap og ferdigheter).

Skillet mellom den funksjonelle inntektsfordelingen - altså forholdet mellom kapital og arbeid – og den personlige inntektsfordelingen er like relevant i dag som i tidligere tider. Samtidig har sammenhengen mellom funksjonell og personlig inntektsfordeling blitt mer kompleks, fordi det ikke er et like klart skille mellom eiere av kapital og mottakere av lønn som tidligere. Eie- og inntektsforhold har blitt mer komplekse. I mange tilfeller opererer vi både som eiere og arbeidstakere, slik blant annet Matthew Rognlie13 har anført i sin kritikk.

Kritikken er interessant fordi den påvirker hva man mener om løsningene. En implikasjon av denne kritikken kan for eksempel være at heller enn å begrense rikdom bør man tilrettelegge for spredt eierskap. I Norge er eierskap til bolig, som Rognlie er spesielt opptatt av, noe som gjør dette spesielt aktuelt. Veksten i boligmarkedet utgjør en stor del av veksten i kapital – og her er eierskapet spredt. Samtidig er prediksjonene om at avkastningen på kapital vil være større enn den generelle veksten i framtiden bare en spådom der ulike faktorer trekker i ulik retning. Fremdeles sterke fagforeninger i Norge kan motvirke dette, mens den teknologiske utviklingen, som kan medføre en kapitalkonsentrerende kraft, kan trekke motsatt vei.

Dessuten er det i mange tilfeller ikke bare kapital som driver opp verdiene blant de rikeste. I USA er det primært høye inntekter (lederlønninger og bonuser) som over tid gir økt konsentrasjon av både inntekt og kapital. Fordi r>G-skillet ikke tar hensyn til økte forskjeller i lønninger blir det mindre relevant i analyser av slik konsentrasjon.

4. «Kapitalinntektene er rett og slett mer synlige nå enn før»

En viktig debatt er også hvorvidt vi er vitne til en reell økning i ulikhet, eller om ulikheten bare er mer synlig i statistikken nå enn før. Årsaken til dette er at kapitaleiere kan tilpasse seg ulike skatteregimer i større grad enn arbeidstakere har anledning til. Når utbytteskatten var høy, lot kapitaleiere overskuddene være i bedriftene. Når skatten nå er lavere i de fleste land, tas overskuddet ut og dermed reflekteres de reelle verdiene mer presist i statistikken.

I Norge har vi hatt to større skattereformer, i 1992 og i 2005/2006. Begge gjorde at inntekter som ikke ble beskattet før reformen ble det etterpå. Det medførte både bedre innsikt i og dokumentasjon av kapitalinntekter. Det bidro altså til å øke Gini-koeffisienten uten at ulikheten var økt i tilsvarende grad. Endringene synes også godt dersom man ser på den statistiske utviklingen.

Det er imidlertid fremdeles slik at manges inntekter ikke inngår i beregningsgrunnlaget. En studie av Aaberge, Modalsli og Vestad (2020) viser nettopp at dagens offisielle statistikk undervurderer ulikhet. Aaberge, Modalsli og Vestad supplerer i sin ferske studie offisiell statistikk med mer omfattende data, der individers skatterapporterte inntekter kombineres med selskaps- og eierskapsdata. Mens offisiell statistikk viser en økning i ulikhet de siste 20 årene på ni prosent, viser denne studien at økningen faktisk har vært på hele 35 prosent, mer enn tre ganger så høy.

Studien viser også at den rikeste prosenten i Norge mottar en femtedel av all inntekt, ikke en tiendedel slik offisiell statistikk viser. De rikeste 370 menneskene i Norge tjener seks prosent av all inntekt. Med andre ord: Norske eiere er blitt rikere, uten at det synes i statistikken. I de fem årene som gikk mellom 2002 og 2007, økte ulikheten dramatisk. Vi må helt tilbake til den såkalte jobbetiden, med vill aksjespekulasjon under første verdenskrig, for å finne en tilsvarende økning i ulikhet. «Forklaringen var da som nå at personer med tilgang til kapital oppnådde en eventyrlig økning i både inntekt og formue», skriver forfatterne av SSB-artikkelen.

Hvorfor er slike studier så viktige? Jo, fordi vi får bedre innsikt i hvor stor ulikheten i landet faktisk er – og ikke minst for bildet vi danner oss av hvem som betaler hva i skatt. Det er, som illustrert over, ikke rett frem å holde oversikt. Både Kapitals liste og SSB-studien viser oss at store deler av de rikes inntekter i dag ikke blir beskattet. Det er denne kunnskapen som må legges til grunn når vi avgjør hvordan skattesystemet skal se ut. At arveavgiften ble fjernet fra 2014 har også bidratt til at vi ikke har oversikt over arvestrømmer og hvordan formue går i arv mellom generasjoner.

5. «Ikke relevant for Norge?»

I en norsk kontekst har det også vært debatt om Pikettys analyser i det hele tatt er relevante.

Pikettys prognoser om et Downton Abbey-lignende samfunn kan tenkes å være mer nærliggende å se for seg i land som USA, Storbritannia og Frankrike. I Norge har vi en velferdsstat og et skattesystem som omfordeler vesentlig. En sentral og koordinert lønnsfastsettelse holder lønnsforskjellene relativt små. Men om vi bare legger SSBs ufullstendige statistikk til grunn - som erbakgrunnen aktører som OECD, Eurostat, og Chartbook of Economic Inequality alle baserer sine oversikter på - er det imidlertid tydelig at ulikheten i Norge både har økt over tid, men også at utviklingen ikke har stoppet opp de siste årene. Som nevnt i forrige underkapittel, er inntektsulikheten langt høyere enn mange tror.

Dessuten vet vi at formuesulikheten er svært stor i Norge; også vurdert i forhold til land vi liker å sammenligne oss med. Studier fra SSB viser at de 10 prosent rikeste i samfunnet i dag eier 57 prosent av all formue, den rikeste prosenten eier 25 prosent og den rikeste promillen eier 14 prosent.14 Det plasserer oss i selskap med land som Frankrike og Storbritannia. Vi vet dessuten at landets rikeste skjuler mange milliarder kroner i utlandet,15 noe som gjør at formuesulikheten sannsynligvis er enda høyere enn vist i denne statistikken. Studier viser dessuten at arv betyr stadig mer i Norge og at den store formuesulikheten utfordrer forestillingen vi har om Norge, som et egalitært samfunn.16

Og selv om det norske skattesystemet omfordeler mye, er det ikke så omfordelende som mange tror. SSB har vist at den rikeste tusendelen av nordmenn18 i 2018 betalte 11 prosent av inntekten sin i skatt. Det er en skatteprosent som er under halvparten av en vanlig sykepleier eller lærer, som samme år betalte 25 prosent.17

Pikettys politikk og responsen i den norske debatten

Lærdommen fra Pikettys arbeid er følgende: Ulikhetene er enorme. Men det er ingen historisk nødvendighet: Det er mulig å skape egalitære samfunn uten å gi avkall på effektiviteten og verdiskapingen som ligger i markedsøkonomien. Det forutsetter regulering og omfordeling. Etterkrigstida viste at likhet og investering i utdanning skaper større kollektiv velstand enn vern av eiendomsrett og ulikhet.

Piketty er mer kjent for analysene sine enn for politikkforslagene, men også han har pekt på hva som bør gjøres på en rekke områder. Videre følger en kort oppsummering av tre av dem.

1. Eiendom

Mest kjent er Piketty for de forslagene som kanskje også er mest radikale, under fanen: «en politisk reform for å hindre at eiendom hoper seg opp hos noen få». Den franske økonomen peker på hvordan eiendom er den store økonomiske makten, og han mener det ikke finnes noen økonomisk eller produktiv begrunnelse for det – eller for milliardærer for den saks skyld. Med dét som bakteppe har han foreslått en høy skatt på arv og formue, som så skal deles ut igjen til alle borgere. Piketty peker på at man ikke bør være dømt til å betale leie til barn av boligeiere hele livet, bare fordi man selv er født som barn av leietakere.

Elementene i reformen er følgende: en arveavgift og formuesskatt med et makstak på 90 prosent skatt for de største formuene og overføringer av arv.

Pikettys formuesskatt tar utgangspunkt i gjennomsnittsformuen i et land. Formuer som er dobbelt så store, får én prosent skatt, og slik fortsetter det oppover. For dem med formuer 10.000 ganger gjennomsnittet utløses en formuesskatt på 90 prosent. Beregninger gjort av forfatter og økonom Maria Berg Reinertsen på norske data viser at toppskatten på 90 prosent vil gjelde 10 menn (2023), herunder blant annet reder John Fredriksen (ikke norsk statsborger), hotellentreprenør Petter Stordalen og laksegründer Gustav Witzøe. En gjennomsnittlig formue for norske menn er på 3 millioner kroner og for kvinner 2,1 millioner. Toppskatten slår dermed ut ved en formue på 25 milliarder kroner.19

2. Klima

Piketty har også tatt for seg ulikhet når det gjelder klima, og har vært opptatt av den rikeste delen av befolkningen har lagt større CO2-utslipp enn gjennomsnittet. Skal vi klare få med oss folk på det grønne skiftet må det være rettferdig, peker han på og har blant annet foreslått en progressiv karbonskatt og forbud mot privatfly.

3. Internasjonalt samarbeid

Han er også opptatt av det internasjonale og har pekt på behov for flere grep for å hindre skatteparadis og skatteflukt. Han har også foreslått en global formuesskatt. Piketty tar også opp EUs rolle. Han mener unionen i dag fungerer som en ulikhetsskapende maskin, et slags frimarked uten mulighet til å omfordele gjennom progressiv beskatning. Piketty mener derfor det er på tide med en reform der EU-land har felles budsjett betalt gjennom progressiv beskatning.

Hvordan er Pikettys forslag mottatt her hjemme?

Snakker mer om ulikhet – men gjør vi mer?

I et større intervju med DN den 17. juni , pekte Thomas Piketty på at den norske regjeringens skattepolitikk er for svak dersom målet er virkelig å gjøre noe med forskjellene i Norge.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) mente på sin side at Piketty stiller seg på «utsiden av en saklig debatt».20

Pikettys forslag er utvilsomt radikale for et land som Norge, som totalt sett beskatter eiendom ganske beskjedent, sammenlignet med andre OECD-land. Dette på tross av at vi historisk har hatt langt høyere kapitalskatter enn i dag. Den høyeste marginalskattesatsen21 nådde nesten 80 prosent på 1980-tallet. Et land som USA hadde marginalskatter som var enda høyere, opp mot 90 prosent.

De færreste tenker nok at det er skattenivåer vi bør ligge på i dag. Men dersom målet er å redusere inntekts- og formuesforskjellene, er det behov for å gjøre flere grep enn i dag.

Konklusjon: Debatten endret, men ikke politikken

De siste årene har ulikhet blitt et svært hett politisk tema, og så godt som alle partier gir inntrykk av at de har som viktig mål å redusere ulikheten i samfunnet. Men likevel øker altså forskjellene.

Hvis vi skal sørge for at Norge i framtida skal bli et samfunn med små forskjeller, høy tillit og som gir like muligheter for alle uavhengig av foreldrenes lommebok, trengs det handling og politiske tiltak på de områdene vi vet virker. For selv med en sterk fagbevegelse, en omfordelende velferdsstat og skattesystem bygget på prinsippet om at den som har mest bidrar mest, har altså ulikhetene økt de siste 30 årene – både i inntekt og formue.

Norske studier viser at økningen i ulikhet i størst grad skyldes at de rikeste i samfunnet blir rikere. Da må man ta politiske grep som påvirker denne delen av inntektsfordelingen. Det er også sentralt å rydde opp i skattesystemet, som i dag er regressivt i toppen. I dag betaler en lærer mer skatt enn landets aller rikeste. Dessuten skattlegger vi eiendom – arv, formue og fast eiendom – i langt mindre grad enn landene rundt oss.

Regjeringen Støre har tatt noen grep. Formuesskatten er økt, utbytteskatten er økt og de har innført en ny grunnrentebeskatning på havbruk. Dette er offensive grep. Men flere ting må til.

Selv om vi gjør mye bra og riktig, viser økningen i ulikhet at politikken vi har ført så langt ikke har vært tilstrekkelig for å bremse utviklingen med økende økonomisk ulikhet de siste 40 årene. Den som ønsker å gjøre noe med problemet, må altså både beholde og forsterke de grepene vi har mot ulikhet, og samtidig finne nye. Det betyr først og fremst en langt kraftigere innsats for å fordele verdiskapingen mellom kapital og arbeid, både før og etter skatt.