Foto: Unsplash CC, Randy Colas

Hvor mye ytringsfrihet skal ekstremistene ha? Publisert:

Dette notatet drøfter ytringsfrihetens grenser i møte med ekstremisme og hatefulle ytringer.

Les hele notatet ved å klikke på denne linken (åpner en pdf-fil).

Innledning og sammendrag

Ekstremister kan true ytringsfriheten i et samfunn på ulike vis gjennom å brutalisere debatten, skremme vekk viktige stemmer og gjennom å øke kostnaden ved å delta i samfunnsdebatten. Men også samfunnets reaksjoner på ekstremisme har en skyggeside. Mottiltak mot ekstremisme og hatefulle ytringer kan også uthule demokratiske prinsipper og true den samme ytringsfriheten.

Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya 22. juli 2011 var den verste terrorhandlingen i Norge etter andre verdenskrig. Vi var ikke forberedt på et angrep av den typen, og både politiets etterretning og terrorberedskap sviktet.  Som samfunn kom vi likevel styrket ut av måten vi håndterte debatten etterpå. Statsminister Jens Stoltenbergs oppfordring om mer demokrati og mer åpenhet dempet panikken og en potensiell polarisering av ordskiftet. Det velkjente sitatet fra Stoltenberg avsluttes med «… men aldri naivitet». Som samfunn er vi definitivt blitt mindre naive.

Dette notatet drøfter hva ekstremisme er og hvordan skal vi forholde oss til dilemmaene som oppstår i møte med ekstremisme: Når er det legitimt å forby en organisasjon? Når er det greit å forby en demonstrasjon? Hvilke hatefulle ytringer skal straffeforfølges og hvilke skal overlates til samfunnsdebatten? Skal det for eksempel være lov å drive med voldsforherligelse? Og hvilke ytringer skal slippes til i samfunnsdebatten og hvilke bør nektes en plattform?

Noen av spørsmålene handler om juridiske grensedragninger, andre om hvordan vi i sivilsamfunnet skal forholde oss til ekstreme grupperinger og ekstreme ytringer i det offentlige rom. Spørsmål om hvor mye oppmerksomhet ekstremistene skal få og hvor mye de skal slippe til i samfunnsdebatten handler ikke bare om juss eller politikk, men også om ytringskultur. Det handler om en reflektert praksis for sivilsamfunnsorganisasjoner og andre aktører i samfunnsdebatten.

Hensikten med notatet er å nyansere og rydde i en vanskelig debatt. Hovedbudskapet er at ytringsfriheten er en kjerneverdi i et liberalt demokrati og at terskelen for å forby organisasjoner, forby demonstrasjoner eller straffe ytringer bør være svært høy.

Det er dermed ikke sagt at vi skal være passive overfor ekstremister og behandle dem med silkehansker. Myndighetene bør slå hard ned på lovovertredelser, mens vi som felleskap må aktivt ta til motmæle mot ekstreme holdninger. Det er vanskelig å finne tydelige svar som kan fungere veiledende i alle situasjoner som oppstår. De viktigste konklusjonene i dette notatet er følgende:

– Foreningsfriheten er grunnlovfestet og må respekteres så lenge vi ikke snakker om grupperinger som systematisk driver med vold for politiske mål. I stedet for å forby organisasjoner, må det reageres raskt og tydelig hver gang de bryter loven.

– Forsamlingsretten er en viktig del av demokratiet og må gjelde også for grupperinger med ekstreme holdninger. Gatemarkeringer med potensial for å skape frykt og ordensforstyrrelse må ikke nødvendigvis skje midt i sentrum av en by. Dessuten må politiet og påtalemyndighetene reagere besluttsomt og effektivt mot lovovertredelser under slike markeringer, herunder brudd på hatytringsparagrafen.

– Loven mot hatefulle ytringer må opprettholdes, men håndheves restriktivt og konsekvent slik at signaleffekten blir tydelig. Hatytringer og netthets som rammer politikere og samfunnsdebattanter på bakgrunn av deres identitetstilhørighet bør prioriteres ettersom slike ytringer kan begrense ytringsfriheten og undergrave demokratiet.

– Voldsforherligelse bør fortsatt være innenfor ytringsfriheten, men ikke dersom det er tale om systematisk terrorforherligelse fra lederskikkelser i ekstreme miljøer. Dersom forherligelsen ikke er av en subjektiv karakter, men fungerer mer som en kommunikativ oppfordring rettet til et publikum bør det oppfattes som terroroppfordring.

– Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Også ekstremister bør få komme til ordet, men ikke uimotsagt. Og det ville vært en fordel om de ikke fikk uforholdsmessig stor oppmerksomhet.

– No-platforming aktivisme kan være betimelig i noen spesielle situasjoner, men på generelt grunnlag er scenenekt en problematisk tilnærming med tanke på ytringskulturen og polariseringen. I stedet for ekkokamre, trenger vi reelle diskusjoner på felles arenaer. Aktører som støtter bruk av vold for politiske formål har ekskludert seg selv fra den siviliserte samtalen på debattarenaer.

Ønsket om å stramme inn ytringsfriheten kan være et utrykk for at man stoler for mye på staten og for lite på offentligheten. Hovedbudskapet i dette notatet er motsatt: Vi må være varsomme med å gi staten for vide fullmakter til å regulere og straffe våre ytringer, og vi må stole mer på vår evne til å håndtere uenighet og ta til motmæle mot ekstremisme.

En våken og engasjert offentlighet er den viktigste brannmuren mot spredning av ekstremisme og hat.

Notatet er skrevet av rådgiver i Tankesmien Agenda, Sylo Taraku.  

Oslo, mars 2019.

  • Er Amazon vår tids jernbane?

    Amazon etablerer skytjeneste i Norge, men nye reguleringer truer i horisonten.

    https://tankesmienagenda.no/in...
  • Kjære små jenter. Som snart er store. Hva venter dere?

    Kjære små jenter. Som snart er store. Som vokser så fort. Små hender. Som snart...

    https://tankesmienagenda.no/in...
  • I dag er det 30 år siden fatwaen: – Tiden har løpt fra sinte protester mot romaner og karikaturer

    30 år med press mot ytringsfriheten er ikke mye å feire, men vi er i dag bedre...

    https://tankesmienagenda.no/in...