Norsk bistand ved et veiskille

Dette notatet drøfter ti globale trender som påvirker norsk bistands- og utviklingspolitikk. De færreste kan møtes med bistand alene, men vil kreve politisk innsats på en rekke områder både hjemme og ute. Samtidig ser vi at bistanden i seg selv blir utfordret. For det første har flere giverland kuttet sin bistand, eller truer med å gjøre det, og bistanden brukes på stadig flere formål. Det er også en tydelig trend at giverlandene bruker bistanden på å fremme egne nasjonale interesser, spesielt på områder som sikkerhet, stabilitet, migrasjon og privat sektor.

I Norge har bistanden de seneste årene økt betydelig. Dette er en konsekvens av at det er et bredt politisk flertall for å bruke én prosent av bruttonasjonalinntekt på bistand. Samtidig har norsk bistand blitt tillagt stadig flere oppgaver den skal løse, som for eksempel reduksjon av klimautslipp og marin forsøpling. Det er også fremmet politiske forslag som går i retning av å sette vår nasjonale egeninteresse foran utviklingslandenes interesser, som for eksempel å knytte bistand til returavtaler. I dette notatet framheves det at det ikke blir god effekt av bistanden hvis den baseres på begrenset faglig grunnlag, manglende kontekstforståelse og kortsiktige politiske prioriteringer.

Vi anbefaler å ta noen tydelige politiske grep for å sikre at vi framover sikrer at norsk bistand gis i tråd med mottakerlandenes egne behov, er innrettet for å håndtere de underliggende årsakene til fattigdom og ulikhet, og faktisk går til tiltak som vi vet har en innvirkning på fattige menneskers liv. For å få til dette trengs en opprydning i norsk multilateral bistand. Vi kanaliserer stadig mer bistand gjennom et høyt antall multilaterale fond, banker og initiativ, uten av vi med sikkerhet kan slå fast at de har den ønskede effekten på fattigdomsreduksjon og utvikling. Vi mener også at det er på tide med en politisk diskusjon om hvorvidt norsk bistand skal spres på stadig flere formål, også de som regnes som globale utfordringer som klima og hav.

Den pågående reformen av norsk bistandsforvaltning må sikre at bistanden er forankret i kunnskap og godt koordinert. Da må landanalyser og langsiktige planer ligge til grunn for arbeidet, og faglig kompetanse må ikke tape i møtet med norske egeninteresser og politiske prioriteringer.

Norsk bistand kan sies å stå ved et veiskille. Hvilken innvirkning bistanden får på livene til de fattigste menneskene og på utviklingen til de fattigste landene framover, vil avhenge av hvilken retning norske politikere velger.

Vi har seks konkrete anbefalinger som er utdypet i dokumentet.

1. Norsk bistand må være forankret i våre verdier - ikke brukes til fordel for kortsiktige politiske og økonomiske interesser
2. Norsk bistand bør skjermes fra globale initiativ som ikke har en direkte innvirkning på fattigdomsreduksjon eller utvikling lokalt.
3. Norge må innrette bistanden mot de fattigste landene og de fattigste menneskene
4. Norsk utviklingspolitikk må innrettes mot å behandle årsakene, ikke symptomene på fattigdom
5. Norge må stanse opprettelsen av nye multilaterale fond og initiativ og prioritere de som understøtter landenes egne behov og planer
6. Den pågående reformen av norsk bistandsforvaltning må sikre at bistanden er forankret i kunnskap og god koordinering