Foto: Unsplash, Cc, Delaney Turner

ØKONOMISK ULIKHET I VERDEN: HVORDAN KAN NORSK UTVIKLINGSPOLITIKK GJØRE EN FORSKJELL? Publisert:

I dette notatet diskuterer vi hvordan norsk utviklingspolitikk kan bidra til å bekjempe økende ulikheter globalt og nasjonalt i våre partnerland. Vi drøfter spesielt tre områder vi mener bør få økt prioritet i kampen mot ulikhet: anstendig arbeid, skatt og velferdsordninger.

LES NOTATET HER

Sammendrag
Den økonomiske ulikheten øker i rekordfart. Globalt øker den absolutte ulikheten mellom de fattigste og de rikeste menneskene i verden, og ulikheten øker innad i nesten alle land. I en rapport fra DNV GL (2016) var en av hovedkonklusjonene at bærekraftsmål nr. 10 om å bekjempe ulikhet var det målet verdenssamfunnet lå dårligst an med å nå. Og selv om global fattigdom er redusert er det enighet om at det ikke går fort nok. I en ny rapport peker Verdensbanken for eksempel på at reduksjonen av global fattigdom går for sakte, og at det er behov for en bredere forståelse av fattigdom (Verdensbanken, 2018). Det som er påfallende er nemlig at mange av de gjenværende 736 millioner som lever i absolutt fattigdom bor i land som har opplevd både økonomisk vekst og utvikling. Veksten har med andre ord ikke kommet alle til gode. Noen få mennesker i disse landene har blitt ekstremt rike, mens andre fortsatt lever i bunnløs fattigdom. Samtidig er det fortsatt stor forskjell mellom de aller rikeste menneskene i de rikeste delene av verden, og de fattigste menneskene i de fattigste og mest sårbare landene.

Når gapet mellom fattig og rik øker, vil det føre til misnøye. Slik misnøye kan skape ustabilitet. Store forskjeller vil også påvirke maktfordelingen i samfunnet og skape ulikhet i menneskers muligheter. Når makt og rikdom konsentreres hos et mindretall, har dette mindretallet større muligheter til å påvirke for eksempel skattepolitikken og hindre omfordeling i mer sosial retning. Mens de med lave inntekter må bruke mesteparten av sin inntekt og tid til å overleve, kan de rikeste bruke sine penger og tid på å skaffe seg enda mer velstand. Vedvarende fattigdom må med andre ord både forklares og forstås som en relasjonell størrelse påvirket av maktforhold.

Likevel er norsk bistands- og utviklingspolitikk innrettet mot tiltak og programmer for fattigdomsbekjempelse – ikke ulikhetsbekjempelse. Det er kanskje ikke så rart, all den tid reduksjon av fattigdom har vært et tydelig mål i utviklings- og bistandspolitikken siden dens opprinnelse. Men ved å overse ulikhetsproblematikken er det en fare for at vi overser globale og nasjonale økonomiske og politiske strukturer som har ført til at fattigdommen eksisterer i utgangspunktet. Å fortsette som før, og tro at markedet vil løse problemet, eller at veksten vil «sildre ned» til de fattige er en utopi. Derfor kan vi ikke lenger innrette utviklingspolitikken mot vekst og fattigdomsbekjempelse alene.

Norge kan ikke gjøre alt, men vi er et av landene i verden med lavest forskjeller og har dermed viktige erfaringer og kunnskap som i større grad bør tas i bruk i utviklingspolitikken. Dette notatet gir ikke en helhetlig vurdering av hele den norske bistand- og utviklingspolitikken, men tar et skråblikk på noen samfunnsområder som anerkjennes som spesielt viktig for å bekjempe ulikhet. Dette er områder vi mener har vært sentrale i vår egen utvikling av et samfunn med lave forskjeller: anstendig arbeid, skatt og sosiale velferdsordninger.
Sosial mobilisering og det sivile samfunnet har en viktig rolle som motmakt mot konsentrasjonen av rikdom. Gitt at konsentrasjon av penger og makt henger sammen, er det viktig å anerkjenne mekanismene for å bekjempe dette; sosial og folkelig mobilisering fra bunnen som utfordrer etablerte strukturer og endrer samfunn til det bedre. En slik bredtilnærming står i motsetning til en politikk der utvalgte hjelpeordninger styres i retning av de fattige, mens makten forblir konsentrert hos noen få.

Vi har ti konkrete anbefalinger til norske politikere som er utdypet på siste side i notatet.