Vi trenger en ny arveavgift Publisert:

Vi trenger politikk som gjør det lurere å jobbe hardt enn å arve.

24-åringen Gustav Magne Witzøe topper årets skatteliste, med hele 11,1 milliarder kroner i formue. Witzøe er kronprins i familiens investeringsselskap Kverva – med lakseselskapet Salmar i porteføljen. Selskapet går så det griner. Ifølge E24 har børsverdien økt med over 80 prosent de siste to årene.

Den unge laksekongen er ikke den eneste som har arvet formuen

Den unge laksekongen er ikke den eneste som har arvet formuen. Katharina og Alexandra Andresen har for eksempel landets fjerde og femte største formue. De to er ikke bare blant de rikeste unge i Norge, men også blant verdens rikeste under 30 år. Andresen-søstrene er døtre av Ferd-gründer Johan Andresen, som også arvet sin formue gjennom familieimperiet Tiedemann Tobakk.

Lurest å arve

Hardt arbeid er fremdeles viktig. Men i Norge i dag ser det ut til at det er enda lurere å arve: En gjennomgang av skattelistene Dagens Næringsliv gjorde i 2015, viste at hele tre fjerdedeler av de 100 rikeste har arvet formuen – og ikke skapt den selv.

Det skjer samtidig som den økonomiske ulikheten i Norge vokser

Det skjer samtidig som den økonomiske ulikheten i Norge vokser. Det har vi til felles med de fleste andre vestlige land. Arv er en økende kilde til større forskjeller, slik for eksempel den verdenskjente økonomen Thomas Piketty har vist. Det samme ser vi her hjemme: En studie viser at 26 prosent av de én prosent rikeste i 1993 hadde foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet. I 2010 var denne andelen økt til 42 prosent. Skal du bli rik, er det altså stadig viktigere å være rik fra før. Det er ikke en oppskrift for gode innovative samfunn, der vi utvikler og tar i bruk de beste talentene.

Det finnes mange forskjellige oppfatninger om hva likhet er – og hva som er rettferdig. Mange vil være enige i at i at en viss grad av økonomiske forskjeller er akseptabelt, så lenge de skyldes forhold som er innenfor ens egen kontroll: Dersom man for eksempel velger å jobbe deltid for å ha mer fritid, er det vanskelig å si at forskjellen i inntekt til andre som jobber fulltid er urettferdig. Om man ser at hardt arbeid lønner seg og faktisk fører fram, vil det dessuten motivere til ekstra innsats og således kunne spille en positiv rolle for samfunnet som helhet.

Vilkårlig hell

Å arve seg til en bedre posisjon i livet enn andre er imidlertid noe helt annet – hvem som er så heldige er helt vilkårlig, og påvirkes faktorer helt utenfor noens kontroll. Den enkeltes innsats har ingenting med saken å gjøre. Man velger ikke sine egne foreldre. Det er derfor grunnleggende urettferdig å arve seg til en bedre posisjon i livet, og når arv blir avgjørende i et samfunn, undergraver det et prinsippet de fleste synes å være enige om – nemlig at vi skal ha like muligheter.

I strid med prinsippet om at «det skal lønne seg å arbeide»

At man ikke skal betale skatt om man arver ti millioner fra familien, mens man skal betale skatt når man jobber hardt for pengene sine, er i tillegg stikk i strid med prinsippet om at «det skal lønne seg å arbeide». Det kan attpåtil ha motsatt effekt når arv og formue blir viktigere enn arbeid: Dersom naboen arver både villa og Ferrari, mens du jobber hardt og knapt har råd til husleia, er det tvilsomt at man motiveres til ekstra innsats.

Vi vil selvsagt aldri komme dit at alle fødes med nøyaktig likt utgangpunkt. Men vi bør gjøre det vi kan for å sørge for at forskjellene blir mindre, ikke større.

Arveavgiften

OECD er blant dem som har uttrykt bekymring for at makt og privilegier overføres til yngre generasjoner, og anbefaler at skatt på eiendom og arv økes. Økt skatt på arv trekkes også fram som en viktig del av kuren mot økende ulikhet en lang rekke fremstående økonomer, som Tony Atkinson.

Men Erna Solberg og Siv Jensen har valgt å gå i helt motsatt retning. I 2014 fjernet de den norske arveavgiften helt – uten å sikre omfordeling på andre måter. De har også kraftig redusert skatten på formue. Begge kuttene er i strid med faglige råd. 18 av Norges 20 beste økonomer stilte seg for eksempel kritiske til avviklingen av arveavgiften. 17 av 20 mente kutt i formuesskatt var en dårlig idé.

I Norge har vi heller ingen nasjonal skatt på eiendom, selv om det er en effektiv skatt med få vridningseffekter

I Norge har vi heller ingen nasjonal skatt på eiendom, selv om det er en effektiv skatt med få vridningseffekter. Begrunnelsen for arveavgiften har i likhet med formuesskatten vært å spre skattlegging på flere grunnlag. Det er bedre å skatte flere ting litt, enn noen få ting mye. Dessuten er arveskatt klokt hvis vi fortsatt vil ha et samfunn med små forskjeller. Skatt på arv hindrer at forskjeller forsterkes mellom generasjonene, og at formuer samler seg på få hender. Skatt på arv er dessuten en skatt som sørger for at vi skatter etter evne, ettersom arv av betydelige verdier selvsagt betyr at man kan – og dermed også bør bidra til fellesskapet.

Norge har veldig lav skatt på personlig formue, sammenliknet med de fleste andre land som det er naturlig å se til. Storbritannia og Frankrike har for eksempel en progressiv arveavgift, med makssatser på 40 prosent og 60 prosent. I Norge var makssatsen før den ble avviklet bare 15 prosent.

Totalt sett utgjør skatt på «personlig eiendom» (arv, formue og fast eiendom) bare 2,9 prosent av det all skatt i Norge, mot 5,6 prosent i OECD. Dette til tross for at et samlet internasjonalt og norsk fagmiljø peker på behovet for et skatteskifte, der vi skatter mer på disse tingene, og mindre på arbeid.

Ikke bare regjeringen

Norges regjering vil ikke lytte til disse rådene. Men de andre partiene på Stortinget er ikke særlig bedre. Arbeiderpartiet er for eksempel svært opptatt av økende forskjeller, og vedgår at det trengs langt kraftigere lut enn i dag. Likevel ønsker de ikke skatt på arv eller eiendom. De eneste som går inn for dette av partiene på Stortinget i dag er SV og Rødt. Det er selvsagt vanskelig å gjeninnføre en skatt som er fjernet, og som oppleves som urettferdig for mange. Men politikk handler ofte om å tørre å ta upopulære valg og stå for dem, når man vet det er rett og nødvendig.

Siden slutten av 1800-tallet har det vært et avgjørende prinsipp ved det norske skattesystemet at vi bidrar etter evne. Det bør det fortsatt være. Det norske samfunnet er et tydelig bevis på at målet om å sikre alle like muligheter og utjevning ikke har stått i veien for verken vekst eller produktivitet.

Arveavgiften slik den var utformet før var ikke perfekt. For det første var den lett å omgå, slik at de rikeste ofte slapp unna. Det var utfordringer knyttet til verdsetting av ulike skatteobjekter. Ikke-børsnoterte aksjer gav for eksempel betydelig skatterabatt. Resultatet ble at de med lave inntekter betalte forholdsvis mer arveavgift enn de med høye inntekter. Det finnes også utfordringer både ved formuesskatten og selvsagt også ved å innføre skatt på eiendom.

Løsningen på et problem kan imidlertid ikke være å fjerne det, men å fikse det: Vi trenger en ny, reformert og reelt progressiv arveavgift, en omfordelende formuesskatt og en eiendomsskatt som sikrer prinsippet om at de som har og får mest, også skal bidra mest.


Kronikken er skrevet av Hannah Gitmark og sto først på trykk i VG 27. oktober 2017.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Hvis ikke liberale – hva da?

    Jeg setter kaffen i halsen. Sier Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og...

    Les mer...
  • Familier hindrer jenter i å leve frie liv

    Jeg har sett Iram Haqs film «Hva vil folk si». Det er hjerteskjærende å se...

    Les mer...
  • Eiendom bør beskattes hardere

    Gunstig boligbeskatning har bidratt til at mange nordmenn eier egen bolig. I...

    Les mer...
  • Slik kan formuesskatten forbedres

    Formuesskatten er ikke ødeleggende for norsk næringsliv. Vi bør likevel...

    Les mer...
  • Myter og fakta om norske rike

    Her er seks myter og fakta om hvordan det er å være rik i Norge.

    Les mer...