Foto: Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klouman

Unødvendig unyansert Publisert:

Etter en kjølig velkomst har Torbjørn Røe Isaksen naturlig nok behov for å vise at en borgerlig flertallsregjering er noe mer enn å bære sprikende staur. Det «må være noe mer», som han skriver i Aftenposten 23. januar.

Men når han skal beskrive idéfellesskapet for de fire regjeringspartiene, setter han det opp mot «sosialismens ensidige vektlegging av staten og det offentlige». Det blir feil. Ser vi Granavolden-partiene opp mot det realistiske alternativet nå – en rødgrønn regjering – faller mye av Røe Isaksens argumentasjon. En rødgrønn regjering vil riktignok legge vekt på statlig styring og gode kollektive ordninger, men også initiativ som vokser frem nedenfra, i næringslivet og i sivilsamfunnet. En rødgrønn regjering vil bevare universelle, trygge velferdsordninger for hele befolkningen, men motsette seg usosiale kutt som vil øke forskjellene. De vil være for offentlig-privat samarbeid om velferd, men stille krav og ønske begrensninger på bruk av anbud.

I tiden frem mot neste valg blir det opposisjonens viktigste oppgave å vise frem det gode, ansvarlige og styringsdyktige alternativet til dagens regjering. Fundamentet for det vil være enkeltmenneskets frihet. For partiene i sentrum-venstre betyr det den enkeltes mulighet til å leve frie liv og ikke måtte stå med «lua i hånda».

Frihetskampene er ikke vanskelig å få øye på: Et arbeidsliv i stor endring som krever ny politikk for å sikre rettigheter og hindre utbytting. Økende ulikhet som stenger for muligheter og gir økt makt til de med mest ressurser fra før. Makt og ressurser som har flyttet seg fra politisk valgte organer til store selskaper og rike enkeltpersoner. Det mangler ikke på oppgaver, det er enda en stund til 2021, men den jobben må starte nå.

Kommentaren er skrevet av Hilde Nagell og stod først på trykk i Aftenposten.