Foto: ICTY

Et rettsoppgjør går mot slutten Publisert:

Den liberale optimismen som regjerte på 90-tallet er i ferd med å bli historie. Er tiden for FN-domstoler over? 

FNs krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia (ICTY) ligger bare et steinkast fra den norske ambassaden i Haag. Bygningen er lett gjenkjennelig fra de mange avisartiklene og tv-reportasjene jeg har sett siden domstolens opprettelse i 1993, men virket gråere og tristere i regnværet da jeg besøkte den i februar i år.

Jeg hadde tidligere reist helt til Arusha i Tanzania for å besøke Rwanda-tribunalet, men jeg har med min bakgrunn fra Kosovo et nærmere forhold til Jugoslavia-tribunalet.

Konfliktene i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia startet i Kosovo i 1989 og ble avsluttet der i 1999, etter Natos militære intervensjon

Konfliktene i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia startet i Kosovo i 1989 og ble avsluttet der i 1999, etter Natos militære intervensjon. I mellomtiden ble det krig i Slovenia, Kroatia og Bosnia. Over 130 000 ble drept, millioner av mennesker ble drevet på flukt. Selv ønsket jeg hverken å drepe eller å dø i disse konfliktene. Jeg nektet å tjenestegjøre i den jugoslaviske armeen i 1991 og måtte derfor forlate landet. Men noen av mine slektninger ble drept under krigen.

No, sir!

Tilbake til rettslokalet i Haag. Etter en grundig sikkerhetskontroll kom jeg inn i et bygg preget av stillhet. En enslig resepsjonist med amerikansk aksent spurte hva han kunne hjelpe meg med. Jeg sa at jeg ville gjerne overvære en sak, men fikk til svar at det ikke var noen rettshøringer den dagen.

Mer enn 4000 vitner har gitt sine forklaringer, og 80 dømte fra alle folkegruppene det som var Jugoslavia har sonet sine straffer i 14 ulike land, deriblant Norge

På spørsmål om jeg kunne få se rettssalen der saken mot Serbias tidligere president Slobodan Milosevic fant sted, fikk jeg bare kontante «No, sir!» tilbake. Tribunalet var ikke et museum, men en rettsinstans i funksjon. I noen brosjyrer som lå i resepsjonsområdet kunne jeg blant annet lese at domstolen hadde tiltalt hele 161 personer, at det var gjennomført mer enn 10 000 dager med rettshøringer ved krigsforbrytertribunalet. Mer enn 4000 vitner har gitt sine forklaringer, og 80 dømte fra alle folkegruppene det som var Jugoslavia har sonet sine straffer i 14 ulike land, deriblant Norge. Blant navnene var det flere sentrale aktører i det nasjonalistiske helvetet som rammet det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet.

Slakteren fra Bosnia

Dommen mot den bosnisk-serbiske generalen Ratko Mladic, kjent som «slakteren fra Bosnia», var ikke med i statistikken den gangen. Først i forrige uke, 22. november, fikk han sin dom. Dømt til livsvarig fengsel for folkemordet på bosniske muslimer i Srebrenica, og for den 1425 dager lange beleiringen av Sarajevo. Den lengste i moderne krigshistorie. Dommen er kanskje den viktigste i tribunalets historie. Den markerer også slutten på domstolens arbeid. Innen utgangen av året skal Jugoslavia-tribunalet i Haag legges ned.

Høydepunktet kom på onsdag, da den bosnisk-kroatiske generalen Slobodan Praljak døde etter å ha drukket gift i rettssalen.

Det har vært mye dramatikk i tribunalets historie. Høydepunktet kom på onsdag, da den bosnisk-kroatiske generalen Slobodan Praljak døde etter å ha drukket gift i rettssalen. Dette kom som en protest mot at klagen mot krigsforbryterdommen mot ham ikke førte frem. Det spesielle med saken er også hans fargerike bakgrunn: fra filosofi og teater til general og til slutt krigsforbryter. Det sier noe om hva konfliktsituasjoner kan gjøre med folk.

Et titalls «Breivik-saker»

For oss med bakgrunn fra det tidligere Jugoslavia har rettsoppgjøret vært en langsom og belastende prosess. Vi har opplevd et titalls «Breivik-saker», kontinuerlig gående i over 20 år. Etter terroren på Utøya og mot regjeringskvartalet var det norske folk splittet i spørsmålet om hvorvidt Breivik var tilregnelig eller utilregnelig. Prøv å tenke deg en situasjon der splittelsen gikk i synet på om den tiltalte var massemorder eller folkehelt. Eller at halvparten av befolkningen benektet at 22. juli i det hele tatt har funnet sted. Så krevende og splittende kan rettsoppgjøret etter en krig være.

Tribunalet har helt fra starten av lagt vekt på å kommunisere at dets oppgave er ikke å dømme stater eller folkegrupper, men enkeltindivider. Slik skulle man motvirke en forestilling om kollektiv skyld og skape rom for forsoning. Det viste seg lettere sagt enn gjort.

For bosniere, kosovoalbanere og kroater har serberne vært sett på som aggressorer og straffeforfølgningen av deres egne «frigjøringshelter» som relativisert. Fra serbisk side har holdningen vært at tribunalet har rammet serberne mest. Mange serbere oppfatter ICTY som seierherrens justis. Et ekko fra en kritikk som også ble rettet mot Nürnberg-rettssakene etter andre verdenskrig, der prinsippet om individualisering av skyldspørsmålet ble etablert:

«Crimes against international law are committed by men, not by abstract entities, and only by punishing individuals who commit such crimes can the provisions of international law be enforced.»

Domstolenes historie

Etter Nürnberg ble det gjort forsøk på å etablere en fast internasjonal straffedomstol for krigsforbrytere, men det ble hindret av den kalde krigen. Først etter Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen ble det igjen mulig å etablere internasjonale straffedomstoler. Ad hoc tribunalene for henholdsvis Jugoslavia i 1993 og Rwanda i 1994 forteller om 1990-tallets liberale optimisme og en sterk tro på internasjonal straffejustis.

Begge ble opprettet av FNs sikkerhetsråd for å bekjempe straffrihet og skape rettferdighet – og fred. Nettopp koblingen mellom rettsjustis og fred var spesielt med disse tribunalene. Jugoslavia-tribunalet begynte å operere allerede mens krigen pågikk. Man trodde på avskrekkingseffekten, men domstolen kunne i realiteten også virke motsatt.

Samtidig kan ikke domstolene bli et instrument for det internasjonale diplomatiet.

Ledere som ble tiltalt hadde få insentiver for å avslutte krigen for så å havne i en internasjonal domstol. Samtidig kan ikke domstolene bli et instrument for det internasjonale diplomatiet. Da ville de mistet integriteten og legitimiteten de er helt avhengige av. Dette er bare noen av dilemmaene med rettsoppgjør. Den tunge symbolikken i å bringe de mektige og ansvarlige for alvorlige forbrytelser for retten skal ikke undervurderes.

Men tre andre forhold er også viktige:

1. Rettferdighet: For ofrene og deres pårørende vil aldri straffene i et internasjonalt krigsforbrytertribunal kunne stå i forhold til tapet de har opplevd. Den som ønsker hevn har lite å hente i tribunalet i Haag. Straffene er gjennomgående relativt milde og soningsforholdene i et «luksusfengsel», for eksempel i Norge, er ikke spesielt avskrekkende. Det vil likevel være svært viktig for mange at uretten blir belyst og anerkjent av en internasjonal domstol.

2. Forsoning: Partene i konflikt har sine egne fortellinger om krigen, men skal forsoningen være mulig er det viktig med en felles, offisiell og objektiv historie om hva som faktisk har skjedd. De strenge kravene for dokumentasjon i Haag gjør benektelse av fakta vanskelig. Tribunalet har skrevet en historie som må aksepteres, huskes og aldri gjentas.

3. Internasjonal rettsstandard: Ad hoc-tribunalene knyttet til bestemte konflikter banet vei for etableringen av Den (permanente) internasjonale straffedomstolen (ICC) i 2002, men den har ikke et mandat fra Sikkerhetsrådet og sliter med å få den legitimiteten den trenger. Det internasjonale samfunn er ikke like ambisiøst og optimistisk i dag som på 1990-tallet. Maktbalansen i verden har gått i USAs disfavør, og vi ser fremvekst av en populisme med klare illiberale trekk. Det er lite sannsynlig med et internasjonalt rettsoppgjør etter for eksempel krigen i Syria. Det er kanskje heller ikke ønskelig. Likevel har ICC en viktig rolle i utviklingen av et internasjonalt rammeverk for å påtale de som er ansvarlige for krigsforbrytelser rundt om i verden.

Dystrere fremtid?

Da jeg kom ut av ICTY-bygget i Haag hadde været blitt enda gråere, som om det signaliserte at tiden for FN-domstoler var over. Betyr det en dystrere fremtid der folkeretten med tiden raser sammen? Jeg tror ikke det, men den vil mest sannsynlig være mindre ambisiøs og i mindre være grad preget av vestlige liberale verdier. Kina og Russland kommer i større grad til å sette premissene.

Jugoslavia-tribunalet kan stå som et symbol for en optimistisk tid, den gangen den internasjonale liberale ordenen rådet. Kanskje det blir et museum til slutt.

Kronikken skrevet av Sylo Taraku og sto først på trykk i Morgenbladet 1. desember 2017.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Elitekritikk = populisme?

    Det er viktig å nyansere. Alt er ikke det samme. Det er stor forskjell på...

    Les mer...
  • Vi trenger SSB i innvandringsdebatten

    Vi må tåle en faglig debatt om beregninger, men SSB må fortsatt levere faglig...

    Les mer...
  • Kampen mot æresvold er antirasistisk

    Selvkritisk refleksjon venstresiden viktigere noensinne. Det er nødvendig å...

    Les mer...
  • Populistisk vind i Europa – Hva står på spill og hvordan respondere?

    Populisme kan være en motvekt til elitemakt, men kan også bidra til å...

    https://tankesmienagenda.no/no...