Foto: FlickrCC, Gwydion M. Williams

Terror er ikke hevn Publisert:

Hevnprat hører ikke hjemme i det siviliserte samfunnet.

«Hevnangrep i London: Flere muslimer kjørt ned utenfor Finsbury-moskéen», var overskriften på Document.no morgenen den 19. juni. Dagen etter hadde The Times en artikkel med en oversikt over det de beskriver som «Hevnangrep mot muslimer».

Hendelsen i Finsbury var en terrorhandling.

Begrepsbruken i overskriftene er mildest talt problematisk. Hendelsen i Finsbury var en terrorhandling. Vilkårlige uskyldige ble rammet og handlingen har frembrakt frykt, kaos og splittelse. Å beskrive terror mot muslimer i Vesten som hevnangrep er like galt som å forklare jihadistisk terror i Europa som hevn mot vestlig utenrikspolitikk.

Generelt er ønsket om hevn ofte en sterk drivkraft i terrorutøvelse. Utgangspunktet er at noen føler seg krenket på vegne av en gruppe man identifiserer seg med. Gjennom hevnen mot en urett som skal ha skjedd tidligere, skal man sette seg i respekt og gjenopprette en innbilt balanse. Terroristen handler i et slikt bilde ikke på vegne av seg selv, men på vegne av mange andre.

Det er viktig å forstå hvordan dette fungerer motiverende og legitimerende, fordi vi skal motvirke det og forebygge fremtidige angrep. Men å forstå mekanismen er ikke det samme som å akseptere hevnretorikken. Dersom vi går med på denne historiefortellingen, og fremstiller terror som hevn, øker faren for å gjøre terroristene til helter.

Selv ensomme ulver tilhører en flokk – om ikke operativt, så ideologisk.

Selv ensomme ulver tilhører en flokk – om ikke operativt, så ideologisk. Det er nesten alltid noen der ute som hyller dem. Her er noen eksempler fra Facebook-tråder i Norge 19. juni etter terrorangrepet mot muslimer i London: «Paybacktime». «Muslimer har jo drept mange og må regne med litt gjengjeldelse». «Øye for øye og tann for tann». «Da blir det champagne i dag». «Jeg skal feire med kake». «Han bør få kongens æresmedalje i gull».

Også i strømmen av «Je suis Charlie»- erklæringer i sosiale medier etter Charlie Hebdo-massakren i januar 2015, fantes det hyllester av gjerningsmennene. Etter drapene ropte Kouachi-brødrene: «Vi har hevnet profeten
Muhammed». De påberopte seg hevnmotivet nettopp for å gi sine grusomme handlinger legitimitet.

Bekreftelsen behøver ikke å komme fra særlig mange for at man skal se seg selv som en helt eller martyr. Hvis vi vil forebygge en videre eskalering av en allerede tilspisset situasjon, skal vi passe oss for å gå ekstremistenes ærend. Terrorisme er ikke motstandskamp, uansett hvilken gruppe eller side terroristene tilhører.

I krigene i det tidligere Jugoslavia, som jeg flyktet fra, ble hevnen mot sivile gjerne legitimert med uttalelser av denne typen

I krigene i det tidligere Jugoslavia, som jeg flyktet fra, ble hevnen mot sivile gjerne legitimert med uttalelser av denne typen: «Våre mødre har grått nok, nå får også deres mødre gråte litt.» Hevnen skal med andre ord gjenopprette en slags balanse i regnskapet.

Men hvordan kan man snakke om balanse, når det som skjer er at helt uskyldige sivile blir drept og skadet? I realiteten blir resultatet enda mer urett. Å hevne seg på uskyldige sivile gir utelukkende mening hvis det bygger på forestillingen om kollektiv skyld.

For jihadister er de vantro i Vesten kollektivt skyldige i Vestens «korstog» mot islam og muslimer. Forestillingen om sivilisasjonskonflikt deler jihadistene og høyreekstremistene med hverandre. For høyreekstremistene er islam per se trusselen. De tar jihadistene på ordet når de sier at de handler på vegne av islam og muslimer. På denne måten blir muslimene kollektivt skyldige for terrorangrepene i vestlige byer.

Terror mot tilfeldige muslimer blir dermed å betrakte som hevn, selv når ofrene ikke har gjort en flue fortred.

Terror mot tilfeldige muslimer blir dermed å betrakte som hevn, selv når ofrene ikke har gjort en flue fortred. Det kanskje største problemet med hevn er at den bidrar til hevnsirkler. For de som er hevnet mot, kan også føle et behov for å slå tilbake.
Om det er ikke noe nytt og konkret å hevne, kan muslimske jihadister alltid referere til krenkelsene helt tilbake til korstogene, som man i Vesten vil si var hevntokter mot ekspansive muslimer.

Hukommelsen er lang, også blant ekstreme europeiske nasjonalister. Før folkemordet i Srebrenica i 1995, der 8000 bosniske muslimer ble massakrert, sa den bosnisk-serbiske krigsforbryteren Ratko Mladic at tiden er inne for at «tyrkerne» får smake serbernes hevn. (De bosniske muslimene, bosniakene, konverterte til islam under osmanerne på 1500-tallet).

Det er med andre ord mange grunner for hvorfor vi bør være varsomme med å bruke begreper og forklaringer de militante kreftene selv foretrekker. Vi bør tvert imot ha som et felles mål å gjøre terrorisme og all form for ekstremisme så upopulær som overhodet mulig. Det er et ansvar som hviler på oss i det sivile samfunnet.

Måten vi snakker om terror på, har betydning. Hevnprat er den totale krigens språk, og hører ikke hjemme i det siviliserte samfunnet. Man setter gruppe opp mot gruppe, og skiller ikke mellom stridende og sivile. Hevnprat er et skritt på veien mot en spissere sivilisasjonskonflikt og det motsatte av det vi ønsker. Det er ekstremistenes dødelige ordlek, ikke vår. Derfor må vi passe på hvilke ord vi bruker.

I det store og hele har europeere håndtert serien med terrorangrep på en eksemplarisk måte

I det store og hele har europeere håndtert serien med terrorangrep på en eksemplarisk måte. Det har likevel vært noen represalier mot uskyldige muslimer, og det må vi ta på største alvor. For å bryte sirkelen av hevn, må vi skille mellom skyld og ansvar. Like lite som noen fortjener å lide for en forbrytelse andre har begått, kan noen påberope seg retten til å ta hevn på vegne av sin gruppe. Men alle parter har et ansvar for å motarbeide volden som utøves i deres navn, hevn eller ikke.

Terroristen som kjørte ned muslimer utenfor Finsbury-moskeen, kunne ha blitt lynsjet om ikke moskeens imam, Mohammed Mahmoud, hadde stanset mobben. Han sa at angriperen skulle overleveres politiet. Det er slike handlinger som fortjener vår hyllest. Det som skiller liberale demokratier fra failed states, er først og fremst rettsstaten. Ingenting svekker statens legitimitet mer enn selvtekt. I liberale demokratier er det ikke de som hevner, men de som stopper hevnen og samarbeider med politiet, som er de virkelige heltene.
De som stopper hevnen, er de virkelige heltene.

Teksten er skrevet av Sylo Taraku og sto først på trykk i Morgenbladet 23. juni 2017.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Menneskerettar i populismens tid

    La oss tenke oss at verdas demokrati er ein saueflokk og at dei autoritære er...

    Les mer...
  • Det gamle og nye norske vi

    Vi innvandrere må gjøre den norske historien til vår, skriver Sylo Taraku.

    Les mer...
  • Vi var en gang mektige og sterke

    Mange franskmenn savner storhetstiden. For noen var dette kolonimakta Frankrike...

    Les mer...
  • Naiv populisme-optimisme

    Vi som frykter høyrepopulismens framvekst har dessverre liten grunn til å puste...

    Les mer...
  • Menneskerettar i populismens tid: Korleis styrke menneskerettane i norsk politikk?

    Kor og korleis er menneskerettar under press, og kva har bidreg til...

    https://tankesmienagenda.no/no...
  • Populistisk vind i Europa – Hva står på spill og hvordan respondere?

    Populisme kan være en motvekt til elitemakt, men kan også bidra til å...

    https://tankesmienagenda.no/no...
  • Ti bud for bedre integrering

    Les rapporten til Agenda-utvalget: Ti bud for en mer helhetlig, effektiv og...

    https://tankesmienagenda.no/no...