FlickrCC, Christian Sesseng

Slik blir verden om vi slutter med politikk Publisert:

Hvert fjerde år spår norske regjeringer hvordan den økonomiske fremtiden ser ut om 50 år hvis vi gjør ingenting

Hvert fjerde år legger Finansdepartementet fram langsiktige utsikter for norsk økonomi i Perspektivmeldingen. Den er vårt viktigste utgangspunkt for å tenke langt frem, og det trenger vi. Meldingen tegner opp utsiktene for statens inntekter og utgifter i tiårene som kommer, og gir oss dermed rammene for hva som skal til for å sikre en bærekraftig politikk.

Det er viktig å huske på at alle framskrivninger bygger på et sett med forutsetninger – som ofte er nyttige, men også usannsynlige. I etterkant av 2011 gjennomførte vi i Norge en omfattende pensjonsreform, og utsiktene til statens fremtidige inntekter ble brått bedre, fordi mange nå står i arbeid lengre.

Den siste perspektivmeldingen ble lagt fram av den rødgrønne regjeringen i 2013, og er en framskrivning av økonomien mot 2060. Den viste at vi må få flere i jobb og løse velferdsoppgavene smartere dersom vi skal ha råd til god velferd også i framtida.

Både historien og forskningen har vist oss at vi ikke trenger velge mellom velferd og vekst

Regjeringens perspektivmelding må sees på som et kart over hva vi må gjøre. Å sette seg ned og vente på at dårlige framskrivninger skal blir virkelighet, er det motsatte av politikk.

Perspektivmeldingens regnestykker gir oss et godt tallgrunnlag på hva som skjer dersom vi gjør ingenting. Regnestykkene, der forutsetninger også justeres slik at vi kan se ulike utfall med ulike tenkelige utviklingsforløp, viser også hvilke politiske grep som monner mest. For eksempel vil vi antakelig kunne se at dersom pensjonsalderen ikke øker, dersom vi ikke klarer å integrere innvandrerne i arbeidsmarkedet, dersom ulikheten øker, hvis vi ikke svarer på klimautfordringen og om vi ikke lykkes med å effektivisere omsorgstjenester ved hjelp av ny teknologi – da har vi problemer. Heldigvis er disse faktorene mulig å påvirke.
Det eneste som egentlig er sikkert er at framtida ikke blir sånn som perspektivmeldingen sier. Den som i 1970 for eksempel forsøkte å spå om arbeidsliv, økonomi, velstandsnivå og velferd, ville bommet på det meste.

Hvordan man leser tall avhenger ofte av hvor man står. I 2013 kunne vi lese at dersom vi fordelt på kjønn, alder og innvandringsbakgrunn jobber akkurat like mye i 2060 som i 2011, og dersom vi leverer akkurat samme velferd på samme måte i 2060 som i 2011, da vil vi i 2060 mangle et beløp på statsbudsjettet som tilsvarer seks prosent av BNP. En viktig årsak til presset på offentlige finanser er naturligvis at vi blir eldre. I dag er en av ti over 70 år. I 2060 vil en av fem være det. Dersom vi opprettholder samme velferdstilbud med samme ressursinnsats, må omtrent én av tre jobbe innen helse og omsorg, viser andre framskrivninger. Det går jo ikke.

Men skulle det likevel bli sånn, må vi øke arbeidstilbudet med 165 timer i året per person for å dekke utgiftene. Det er arbeidsinnsats på nivå med Island.

Framfor skattekutt uten dokumentert effekt bør vi øke investeringene våre i velferd som kan bidra til å øke sysselsettingen og inntektene på sikt

Perspektivmeldingen er interessant fordi diskusjonen rundt den fort går til kjernen av ulike samfunnssyn: Noen har brukt perspektivmeldingen til å snakke varmt om skattekutt for å øke den økonomiske veksten på sikt, og kutt i velferd for å finansiere skattekuttene. Men både historien og forskningen har vist oss at vi ikke trenger velge mellom velferd og vekst. Tvert imot vil store skatteletter i dag bli vanskelige å reversere igjen, og det svekker finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten i framtida. Investeringer i velferd bidrar til vekst, og sikrer samtidig at veksten tilfaller oss alle.

Vi har et finansielt handlingsrom i offentlige budsjetter det neste tiåret. Framfor skattekutt uten dokumentert effekt bør vi øke investeringene våre i velferd som kan bidra til å øke sysselsettingen og inntektene på sikt. For å sikre et framtidig arbeidsliv der så mange som mulig deltar, må vi investere i tiltak som bidrar til dette. Det koster penger her og nå, men vil gi gevinster på lang sikt.

Investeringer i en kompetent og frisk arbeidsstokk er dyrt, men det er dyrere å la være.

For det første må vi sørge for at barn og ungdom får et best mulig utgangspunkt helt fra starten på livet. Forskning viser tydelig sammenheng mellom problemer tidlig i livet, frafall fra utdanning og til slutt utenforskap fra arbeidslivet. Videre må vi få flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet, inn i det. Til slutt må vi sørge for at de som allerede arbeider, gjør det så lenge som mulig. Investeringer i en kompetent og frisk arbeidsstokk er dyrt, men det er dyrere å la være.

Dersom vi lykkes med å få folk til å stå i arbeid lenger, øker inntektene og utgiftene blir lavere. Å lete etter små kutt her og der i statsbudsjettet er derfor småpenger sammenlignet med de store potensielle inntektene og sparte utgiftene det vil medføre å øke arbeidstilbudet.

Likevel må selvsagt knappe offentlige ressurser brukes effektivt. En kvart prosents effektivisering i ressursbruk per år vil ifølge Finansdepartementet redusere finansieringsbehovet med 3,75 prosent. Teknologi kan bidra til dette, og Norge bør ligge bedre an i å utnytte potensialet. Da må vi tenke helt nytt om hvordan vi kjøper tjenester og investerer i teknologi. Antakelig er det også rom for å løse offentlige oppgaver bedre. I Norge er alle offentlige enheter styrt etter mål- og resultatstyringsprinsippet, som skal sikre at vi har øye på målet og kan justere underveis, og at de ansvarlige holdes ansvarlig.

Men mål- og resultatstyring har også gitt oss uløste utfordringer. Vi måler for mye og ikke de riktige tingene, vi tenker for lite nytt og vi skaper unødig byråkrati, er blant innvendingene. Dagens utstrakte kontroll og rapporteringskrav tar for mye tid. Dessuten bidrar det til å skape en kultur der man blir redd for å gjøre feil. Konsekvensen av det er vi heller ikke får mange nye tanker og ideer til hvordan man kan løse ulike oppgaver. Og selv om investeringer i velferd kan gi store inntekter i den andre enden, må vi selvsagt likevel vurdere både eksisterende og nye ordninger kritisk. Velferd som ikke gir insentiver til arbeid, må kuttes. Eksempler er skatteklasse 2 og kontantstøtten.

Et effektivt skattesystem er også viktig. Tankesmien Agenda har tidligere pekt på at vi ikke behøver skatte mer, men smartere. Mindre skatt på inntekt og mer på eiendom og forbruk er smart i en tid der den globale konkurransen øker.

Hvordan Norge blir i framtida er ukjent og vil avhenge av mange eksterne forhold vi ikke har kontroll på. Den gode nyheten er at framtida også bestemmes av politikk vi lager nå. De valgene vi gjør i dag bestemmer hvilke inntekter og utgifter vi har i 2060.

 

Kronikken er skrevet av Hannah Gitmark og stod først på trykk i Dagbladet 

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Omorganisering=handlekraft?

     Spar det offentlige for nye reformer med uklare mål

    Les mer...
  • Uten kompetanse, ingen verdiskapning i Nord

    Nord-Norge kan bli hele Norges næringslokomotiv, men dagens lave kompetansenivå...

    Les mer...
  • Regjeringens økonomiske alternativmedisin

    I forkant av forrige stortingsvalg var budskapet fra de blå at Norge trengte...

    Les mer...
  • EU: Reform eller kollaps

    EU må bli et prosjekt for å bedre folks liv.

    Les mer...
  • En fjerde vei for velferden

    Vi trenger en ny velferdsmodell som gir brukere, ansatte og velgere tro på...

    Les mer...