foto: FlickerCC, Olga Berrios

Omorganisering=handlekraft? Publisert:

 Spar det offentlige for nye reformer med uklare mål

Reform betyr å forme på ny. Men for at det skal ha verdi, må vi vite hvor vi skal. Det er ikke progressivt og fremtidsrettet å reformere for å vise at man gjør noe. Det er sløsing med ressurser.

Alle som har jobbet i organisasjoner av en viss størrelse har vært gjennom det, kanskje mange ganger: Omorganisering. Noen ganger fører det til at kommunikasjonslinjene blir enklere, og noen ganger blir det bare annerledes. Den perfekte organisering finnes ikke, og når noe blir bedre går det ofte utover noe annet. Uansett resultat er det et faktum at omorganisering tar mye tid, engasjement og innsats, og det blir tilsvarende lite tid og krefter til andre ting.

En organisasjon i omorganiseringsmodus er innadvendt og selvopptatt, og de som jobber der vil ofte føle seg usikre og trygghetssøkende

Alt dette vet vi fra omfattende forskning, og mange av oss har også erfart det. Det betyr ikke at vi aldri skal omorganisere, men vi må være klar over de reelle kostnadene det har. Det er ikke bare å tegne nytt kart. Skal man første sette i gang med en så kostnadskrevende prosess, må det være klart hvorfor det gjøres og hva som skal oppnås.
Fremfor alt bør det være søkelys på hva det vil bety av forbedringer for kunder og brukere. Ingen organisasjoner eksisterer for seg selv, alle er til for andre.

Skal vi levere gode tjenester i fremtiden, med aldrende befolkning og lavere oljeinntekter,er vi nødt til å levere tjenester mer effektivt enn i dag.»

Dette gjelder i høyeste grad offentlig sektor. I Norge har vi en omfattende offentlig sektor med over 800.000 ansatte. Hver dag skal de bidra til at Norge blir et bedre land å leve i gjennom effektiv og trygg saksbehandling, god infrastruktur og gode tjenester til befolkningen, enten det er i politiet, på sykehus og skoler eller i byråkratiet.

Akkurat som næringslivet står offentlig sektor overfor enorme utfordringer og muligheter knyttet til digitalisering og robotisering. Skal vi levere gode tjenester i fremtiden, med aldrende befolkning og lavere oljeinntekter, er vi nødt til å levere tjenester mer effektivt enn i dag. Vi trenger rett og slett mye innovasjon, både i hvordan vi leverer tjenester, organiserer arbeidet og tar i bruk teknologi.

Det siste vi trenger er innadvendte og trygghetssøkende institusjoner

Skal vi lykkes, må vi ha en offentlig sektor som investerer strategisk i ny teknologi og kompetanse, som jobber tett med brukerne for å finne nye gode løsninger og som får mulighet til å prøve og feile.
Det siste vi trenger er innadvendte og trygghetssøkende institusjoner. Derfor er det et paradoks at offentlig sektor nå utsettes for den ene omorganiseringsreformen etter det andre.

Felles for dem alle er at det er uklart hva man skal oppnå med dem.

Den siste regionreformen er for meg en gåte. Ingen av forslagsstillerne har forklart hva reformen skal bety for oss som borgere og brukere. Oppgavene til de ti regionene skal være de samme som fylkene har i dag. Det er ikke klart hva reformen vil bety for fylkesmannsembetet, fylkestingene eller valgdistriktene.

Regioninndelingen virker helt tilfeldig, det eneste vi vet helt sikkert er at det kommer til å lage masse støy lokalt. De tre nordligste fylkene våre har fått beskjed om at de skal bli to, men det er uklart hvor grensene skal gå og hva som skal være regionsentrum. Det er helt uunngåelig at dette vil dominere den politiske diskusjonen i hele Nord-Norge den nærmeste tiden, mens de egentlig burde bruke all sitt engasjement på å skape vekst, arbeidsplasser og en mer effektiv offentlig sektor.

Det kan godt hende det hadde vært fornuftig å organisere Norge i større regioner som har større oppgaver. For eksempel er Helse-Norge delt inn i fem regioner. Poenget er at det må være klart hvorfor vi gjør det, og hva vi skal oppnå. Hvis ikke blir kostnadene ved å bruke mye tid på grenser og bokser altfor høy.

Det samme ser vi med kommunereformen. I over tre år har dette satt dagsorden for den politiske debatten i kommuner over hele landet. Politikerne har måttet sette andre viktige spørsmål til side, og mange kommuneansatte har brukt mye tid og krefter på å snakke om og tenke på hvordan dette vil påvirke deres hverdag.

Også her er det veldig uklart hva som skal oppnås, som ikke kan gjøres i dag gjennom interkommunalt samarbeid.
Ingen velfungerende bedrifter ville satt i gang med så omfattende omorganiseringsprosjekter uten å ha en klar formening om hvorfor de gjorde det, hvilke problemer det skulle løse og hva som ville være gevinstene, enten det handlet om å kutte kostnader eller skape verdi for kundene eller begge deler.

Neste gang en politiker får lyst til å vise handlekraft ved å flytte på grenser eller bokser, bør noen trekke i nødbremsen og be om et businesscase.

 

Kronikken er skrevet av Marte Gerhardsen og ble oprinnelig publisert i Dagens næringsliv.

 

 

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • EU: Reform eller kollaps

    EU må bli et prosjekt for å bedre folks liv.

    Les mer...
  • Produktivitet er også politikk

    Det er avgjort ikke de gale professorene med de nye tankene som har sittet i...

    Les mer...
  • En ny og bedre formueskatt

    Skal vi lykkes med å få på plass en bred og helhetlig skattereform, må alle...

    Les mer...