NTL

Om å elske havet, og fagbevegelsen Publisert:

Synes du innimellom at du har et godt liv? Da kan du takke fagbevegelsen. 

I et Amazonlager på størrelse med ti fotballbaner jobber 1200 pakkere for britisk minstelønn. De får én pause midt på dagen og da må de gjennom metalldetektor på vei til kantina. Der rekker så vidt å hive i seg ganske billig fritert mat, før de skynder seg tilbake til post.

Det gjelder å plukke flest mulig gjenstander fra hyller og gjøre dem klare til forsendelser. Hvor mange gjenstander du klarer å plukke i timen loggføres nøye. Er det for få, får du en prikk. Helst bør de ansatte ikke gå på do i arbeidstiden, og må de, registreres dobesøket som lediggang. For mye lediggang gir prikk. Sykefravær, også forhåndsmeldt og med legeerklæring, gir prikk. Får du for mange prikker, mister du jobben.

Det er faktisk ganske umulig å ikke få prikker. Derfor mister så godt som alle jobben etter en tid, før de rekker å opparbeide retten til fast ansettelse. Det heter imidlertid ikke å få sparken, det heter å bli frigitt. De ansatte på lageret tuller seg imellom om at den som har blitt frigitt egentlig bare er forfremmet. Til kunde, som er langt bedre enn å være ansatt.

På amazonlageret er det materiale nok til en dystopisk filmserie. Men det er på ekte.

I boken Innleid og underbetalt, som kom på norsk denne uken, har journalist og forfatter James Bloodworth gått undercover i nedre sjikt av britisk arbeidsliv. I seks måneder jobbet han på et Amazonlager, som tilkallingshjelp i privat hjemmehjelp, som salgskonsulent og som Ubersjåfør. Disse jobbene befinner seg godt innenfor grensen av hva som er tillat under britisk lov. Men det er langt, langt fra et godt arbeidsliv. Det er en ganske trøstesløs tilværelse med monotone oppgaver, liten medvirkning på egen hverdag og alltid for lite penger. Bloodworth, som besøkte Oslo for å lansere boka, skrev boka fordi de som har slike jobber i virkeligheten, sjelden har tid, fleksibilitet eller mulighet til å fortelle sin historie.

Det kan være fint å være fri og selvstendig, men bare hvis du faktisk er det.

Norge er ikke Storbritannia. Vi har i all hovedsak et effektivt og fredelig arbeidsliv som bygger på trygghet, tillit og ordentlighet. Vi har lovfestet medbestemmelse på arbeidsplassen. Vi har rett til betalt ferie, sykelønn og pensjon. Men ingenting av dette har kommet av seg selv. Det er et resultat av et organisert arbeidsliv der fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner finner løsninger sammen.

Det som ikke er naturgitt og kommer av seg selv, kan også bli borte. Og det lekker i båten. Forrige uke startet rettssaken der 24 omsorgsarbeidere har gått til sak mot Aleris, som leverer omsorgstjenester til norske kommuner. De har nemlig blitt leid inn som selvstendige næringsdrivende, istedenfor å bli ansatt som ordinære arbeidstagere. De krever etterbetalt overtidstillegg, tarifftillegg, etterinnmelding i tjenestepensjon og andre ytelser. Ting andre som har samme jobb og gjør samme oppgaver kan ta for gitt.

I boka Løsarbeidersamfunnet skriver Elin Ørjasæter og Line Eldring om de «maskerte arbeidstakere». På papiret er de selvstendig næringsdrivende, men det eneste som egentlig skiller dem fra vanlige fast ansatte, er at de mangler rettigheter.

Det kan være fint å være fri og selvstendig, men bare hvis du faktisk er det. Har du økonomi til å gå en liten stund uten oppdrag, nok tilbud til å velge dem du liker, og er i forhandlingsposisjon til å ta betalt det du trenger, er frihet et gode.

Men frihet er ikke å vente på vakter du ikke får, ofte for få eller ukurante, mangle forutsigbar turnus, og i praksis ikke ha muligheten til å jobbe for ulike oppdragsgivere. Når du i tillegg selv må sette av penger til pensjon og andre sosiale kostnader, men ikke får mer betalt slik at du kan dekke dette, er det vanskelig å se frihetens velsignelse. Når vi spør unge i Norge hva de ønsker seg for framtida, kommer fast jobb og trygghet veldig høyt opp på lista. Det er det gode grunner til.

Jeg kunne skrevet om hvor viktig små lønnsforskjeller og trygge arbeidsvilkår er for innovasjon og produktivitet. Hvordan nettopp den norske arbeidslivsmodellen er et av våre fremste konkurransefortrinn. Jeg kunne skrevet om hvor avgjørende trygdeordninger er for å gjøre vanskelige omstillingsprosesser og oppsigelser til å leve med for familiene og for økonomien vår og dermed sikrer en effektiv økonomi. For slik er det også.

Men målet har aldri vært mest mulig effektive liv. Målet er gode liv. Liv der du slipper å sitte klar ved telefonen og ta den vakten du får. Liv der du har det bra på jobben, men også har overskudd til andre ting. Som en fotballkamp med lilleputtlaget, kakao foran peisen, eller bare å stå helt nederst ved havet en vinterdag og se på dønningene med skumtopper på.

Neste gang du gjør akkurat det, kan du ta med deg disse ordene fra Stig Holmås:

Jeg etterlater mine barn dette diktet/ For at de skal lære å elske vindene, havet/Den søte lukten av stor kjærlighet/Og fagforeningene/ Uten dem hadde vi ingenting/De sultne ser ikke det vakre/ De trette orker ikke å elske/ Jeg etterlater mine barn dette diktet/ For at de skal lære å elske vindene, havet/ Den søte lukten av stor kjærlighet/ Og fagforeningene.

Kronikken er skrevet av Sigrun Aasland og stod først på trykk i Fædrelandsvennen.