Foto: Statoil er en av mange statlig eide selskaper med høye topplederlønninger. FlickrCC, Jorn Eriksson

Lederlønningene er ulønnsomme! Publisert:

Forskjellene mellom toppledere i de største børsnoterte selskapene og gjennomsnittsarbeideren nær er doblet på 20 år. Dersom styrene i statlig eide selskaper ikke klarer å følge eiernes krav om å begrense topplederlønningene, bør de byttes ut.

Når næringsminister Monica Mæland ikke sørger for at styrene hennes begrenser veksten i topplederlønningene, så gjør hun ikke jobben sin.

Siden midten på nittitallet har lederlønninger skutt i været. Ikke bare i skrekkeksempelet USA, der sjefene i de 500 største selskapene tjener rundt 300 ganger mer enn gjennomsnittsarbeideren, men også i likhetslandet Norge.

Har ingen effekt

De statseide selskapene leder an. Bred politisk enighet og gjentatte tydelige beskjeder helt siden 2001 om å gå i motsatt retning har ingen effekt. Da Næringsdepartementet forrige uke la fram Statens eierberetning, hadde Aftenposten en god oversikt over hvor vi har endt. Øverst troner Hydro-sjef Svein Richard Brandtzæg, som i fjor hadde en samlet godtgjørelse på over 18 millioner kroner (hvorav 7,8 millioner til pensjon).

De statseide selskapene leder an

Så følger de som kostbare perler på en snor. Statoils Eldar Sætre får vel 14 millioner. Telenorsjefen: 13,43 millioner. DNBs Rune Bjerke: 12,89 millioner. Det er uhyre problematisk i en tid der vi maner til moderasjon blant folk flest, at toppledernes lønninger øker i den farten vi har sett gjennom mange år.

I vårt notat «Topplederlønninger i Norge» dokumenterer vi at forskjellene mellom toppledere i de største børsnoterte selskapene og gjennomsnittsarbeideren nær er doblet på 20 år. Topplederne i statlige børsnoterte selskaper hadde årlig en lønnsvekst på 7,4 prosent mellom 2005 – 2013. Lønnsveksten (for folk flest) i samme periode var 4,5 prosent.

Statlig moderasjon

I en tid med lav oljepris, høy arbeidsledighet og dårligere tider i norsk økonomi enn vi er vant med, manes det til moderasjon i lønnsoppgjørene. Både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden har vært moderate og tatt ansvar.

Slik må styrene i statlig eide selskaper også operere. De bør ha som mål å senke alt for høye lederlønninger. Et absolutt minimum bør være at de på toppen ikke får høyere lønnsvekst enn folk flest. Det har de jo også fått ettertrykkelig beskjed om at de skal fra sine eiere, hvis interesser de står ansvarlige for.

Både internasjonal og norsk forskning viser at bedrifter med store lønnsforskjeller sliter mer med en rekke problemer enn selskaper med bedre fordelt lønn

Dersom samfunnsansvar og eiernes interesser ikke er nok til å vekke styrene til handling, bør de i det minste legge vekt på negative effekter for sine egne virksomheter. Både internasjonal og norsk forskning viser at bedrifter med store lønnsforskjeller sliter mer med en rekke problemer enn selskaper med bedre fordelt lønn: De har lavere produktivitet, flere konflikter med de ansatte og høyere sykefravær, med de konsekvensene det har for produktivitet og lønnsomhet. I tillegg har selskaper med overbetalte toppledere større grad av dårlig arbeidsmoral, og gjennomtrekk av arbeidskraft. Dette bør styregrossistene ha fått med seg.

I vårt notat gikk vi også gjennom de vanligste forklaringene for at skyhøye topplederlønninger trengs i Norge. Svært få av dem holder vann.

Et mye brukt argument er at høye lønninger rett og slett er markedsprisen: Det er internasjonal konkurranse om de beste hodene, så norske topplederlønninger må kunne konkurrere globalt. Lite tyder imidlertid på at dette stemmer. På Fortune Globals liste over verdens 500 største selskaper i 2013 hadde kun én prosent rekruttert toppsjef fra et annet land. 80 prosent av toppsjefene på listen var hentet internt i selskapet.

Et annet argument for ekstremt høye lederlønner er at de rett og slett reflekterer ledernes prestasjoner: Høy lønn for gode resultater er dermed fortjent, og vil bidra til videre gode resultater. Både norsk og internasjonal forskning gir imidlertid det samme svaret: Generøs belønning av ledere gir ikke bedre selskaper. Flere studier visertvert i mot at høye lederlønninger kan påvirke selskapene negativt.

Lønnstak

Deler av lederlønninger er stadig oftere såkalt insentivbasert lønn, eller bonus. Slik avlønning kan fungere godt for noen typer arbeidsoppgaver. Imidlertid er forskningen entydig i at det sjeldent virker for de komplekse oppgavene en leder har. Tvert imot kan slike lønnssystemer få motsatt effekt, for eksempel ved at viktige oppgaver som ikke er knyttet til bonusordninger, ikke blir utført. Kritikken av prestasjonsbasert lønn har tiltatt i styrke etter finanskrisen. Jakt på høye bonuser sees på som en viktig årsak til kollapsen både i Lehman Brothers og de islandske bankene. Insentiver som belønner kortsiktige resultater oppfordrer ofte til høy risiko, og kan stå i motsetning til det som er best for selskapets langsiktige utvikling.

Jakt på høye bonuser sees på som en viktig årsak til kollapsen både i Lehman Brothers og de islandske bankene

Som vi skriver i notatet har vi flere mulige og overlappende alternativer. Vi kan for eksempel sette et bonustak på 50 prosent av leders fastlønn, vi kan innføre offentlige lederlønnskontrakter, og vi kan ha mer treffsikre insentiver som ikke er knyttet til økning i råvarepriser, renter og valuta.

Vi bør offentliggjøre informasjon om lederlønninger, på en oversiktlig og sammenliknbar måte. I dag er slik informasjon vanskelig tilgjengelig. Det er nesten umulig å sammenligne både utvikling over tid og mellom ulike selskaper. Lederlønninger, særlig i offentlige eide selskaper, må tåle åpenhet og innsyn.

Vi bør offentliggjøre informasjon om lederlønninger, på en oversiktlig og sammenliknbar måte

Det bør også innføres et tak på hvor mange ganger snittlønnen i et selskap en toppleder skal kunne tjene. Dette er ikke spesielt kontroversielt internasjonalt. Storbritannias statsminister David Cameron har foreslått at toppledere i offentlig sektor ikke skal tjene mer enn 30 ganger gjennomsnittsinntekten, andre land diskuterer lignende ordninger. I USA er børsnoterte bedrifter pålagt å rapportere dette forholdet. EU diskuterer det samme.

Men det bør veie tungt for næringsminister Monica Mæland at skyhøye lederlønninger verken bra for verdiskapning i bedriftene, eller for samfunnet. De eneste som nyter godt av slike svært høye lønninger, er de som faktisk får dem. Det er det ikke verdt.

Kronikken er skrevet av nestleder Kaia Storvik, og sto på trykk i VG 24. juni 2016.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Lave lønninger er ikke veien til integrering

    Integreringen må basere seg på lærdommen fra den norske modellen.

    Les mer...
  • Lønnsoppgjør i krisetid

    Erna Solberg sitter på en gullgruve i det norske trepartssamarbeidet. Men...

    Les mer...
  • La oljebransjen være i fred!

    Vi må slutte å la debatten om norsk klimapolitikk bare være en debatt om...

    Les mer...
  • Feilslutning om lederjobber

    Et mål om bedre kjønnsbalanse i ledelsen vil sikre at flere av de kvalifiserte...

    Les mer...
  • Menn som ikke liker karrierekvinner

    Glasstaket eksisterer i et av verdens mest likestilte land. En ny studie viser...

    Les mer...