Foto: Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klouman

Kjære små jenter. Som snart er store. Hva venter dere? Publisert:

Kjære små jenter. Som snart er store. Som vokser så fort. Små hender. Som snart er store. Små hjerter. Som snart er større. Som lettere kan briste.

Hva venter dere da? Når dere blir store?

En hverdag der ekkoet etter «hore» og «pulbar» sitter i veggene i skolegården, allerede på barneskolen? De små kroppene som i dag ikke kan vente på å få utdelt skolesekker, miste fortenner og ta det neste store skrittet ut i det nye livet med lekser og ansvar og muligheter. Jeg orker ikke tanken på det.

En hverdag der iallefall en av dere, statistisk sett, kanskje begge to, allerede lenge før dere er myndige, skulle ønske dere så annerledes ut? Og til og med være villige til å endre på kroppen? De små kroppene som akkurat lå dunkende på brystet mitt – våte og seige og nyfødte og perfekte. Jeg orker ikke tanken på det.

En hverdag der en av dere, eller en av venninnene deres, ifølge statistikken, skal oppleve å tvinges til sex – mot deres egne vilje? Eller oppleve vold fra en egen partner dere stoler på? De små kroppene som allerede i dag er sterke og meningssterke og tydelige. Jeg orker ikke tanken på det.

En hverdag der deres kropp og valg rundt den ikke kan fattes uten å ta hensyn til alle de verdiene og ønskene fra samfunnet som påhviler valget. Om hensyn til sortering, til velferdsstatens bærekraft, til barnløse menn eller til behovet for ny regjering. De i dag små kroppene som i barnehagen lærer om grensesetting og fri vilje og som tror det er en selvfølgelighet at voksenlivet byr på mer av det. Bare tanken på at det ikke er det som venter dem. Jeg orker det ikke.

En hverdag der de både når det gjelder lønn og muligheter til å nå toppen i arbeidslivet har et handikap bare fordi de ble født som kvinner og ikke menn. De små kroppene som i dag sliter med å forstå konseptet likestilling rett og slett fordi de ikke forstår at de senere i livet kan møte situasjoner der det ikke er en selvfølge at kvinner og menn er like mye verdt og at de behandles deretter. Jeg orker ikke tanken på skuffelsen.

Jeg orker det ikke! Hvordan kan vi orke det?

Det er 8.mars på ny. Dessverre ser vi aldri ut til å bli helt ferdige. Vi går en del skritt fram, og hele tiden noen tilbake. Derfor feirer vi 8.mars i dag igjen. Og til neste år. Og året etter det. Jeg tror likevel det hjelper. Ikke fort nok. Men litt etter litt. Håper jeg iallefall. Noe annet orker jeg ikke tanken på.

Frigjørende rettigheter må kjempes for, undertrykkende holdninger må kjempes mot.

Gratulerer med dagen!

Kronikk skrevet av Hannah Gitmark og stod først på trykk i Hadeland.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • En utstrakt hånd til kvinnediskriminering

    Antje Bomann-Larsen har sikkert de beste intensjoner, men konklusjonen hennes...

    Les mer...
  • Kvinner mot likestilling

    For mange nordmenn er det vanskelig å forstå at kvinner som lever i andre land...

    Les mer...
  • Verdien av en kvinne

    Dersom noen er mindre verdt, er 
risikoen for at de behandles dårligere veldig...

    Les mer...
  • Menn som ikke liker karrierekvinner

    Glasstaket eksisterer i et av verdens mest likestilte land. En ny studie viser...

    Les mer...