Kan ikke kutte oss til kvalitet Publisert:

KrF bør stille seg kritiske til regjeringens bistandsfrieri. Norsk bistand skal ivareta utviklingslandene, ikke norske interesser.

Nylig varslet regjeringen, i et tydelig frieri til Kristelig Folkeparti, et rekordhøyt bistandsbudsjett for 2019. Men det pågående reformarbeidet i bistandsforvaltningen kan hindre at de økte midlene blir brukt på rett måte. I stedet for å takke ja til frieriet, bør KrF sette krav til kvalitet og riktige forvaltningsgrep.

Det norske bistandsbudsjettet har mer enn doblet seg siden 2004. Uten at det er blitt flere hoder eller hender til å forvalte pengene. I 2019 vil regjeringen øke budsjettet ytterligere. Dette skjer samtidig som utviklingsminister Nikolai Astrup har igangsatt en reform av forvaltningen som kan føre til kutt i antall ansatte, og svekke det faglige innholdet i norsk bistand. Dette er galskap.

For hvordan skal vi sikre at stadig mer bistand brukes riktig hvis det ikke er nok kompetente folk igjen til å forvalte den?

Arbeidsgruppen som har sett på hvordan forvaltningen best organiseres, oversendte nylig sin rapport til departementet. To modeller foreslås.

– Å legge ned Norad og integrere direktoratet i Utenriksdepartementet.

– Å gi direktoratet et delegert ansvar under sterkere politisk styring fra departementet. Det er tvilsomt om noen av modellene vil gi bedre bistandsresultater.

Tvilen kommer av at fokus ikke er på utviklingslandenes utfordringer og hvordan vi som bistandsgiver best kan bidra til å løse disse. Snarere kan det se ut som den underliggende motivasjonen i reformarbeidet, spesielt hvis man lander på modell én, er å ivareta norske interesser. Utvalget foreslår også at politisk ledelse vurderer outsourcing av informasjons- og evalueringsavdelingene, samt de søknadsbaserte ordningene i Norad. I praksis betyr dette en fragmentering og nedbygging av et stabilt og profesjonelt norsk bistandsmiljø.

Norsk bistand har under den blåblå regjeringen blitt stadig mer fokusert på å sikre og ivareta egne interesser. Vi så det nylig da Norge valgte å kutte i støtten til Unesco fordi vi ikke vant frem med vår egen kandidat til vervet som assisterende generaldirektør. Andre eksempler finner vi i migrasjonspolitikken, og fra å fremme norsk næringsliv i utviklingsland.

Det er naivt å tro at Norge ikke setter sine egne interesser først i utenrikspolitikken, men det gir ikke nødvendigvis god bistand.

I tillegg har norsk bistand blitt mer resultatfokusert, der ønske om raske endringer har ført til at stadig mer bistand går til prosjekter som kan vise til resultater på kort sikt. Dette er ironisk med tanke på at regjeringen uttaler at den ønsker å gi mer bistandsmidler til de fattigste og mest sårbare landene.

Det sier seg selv at å støtte disse landene, som ofte er preget av komplekse og underliggende årsaker til fattigdom, som korrupsjon, klimaendringer, ikke-fungerende institusjoner og konflikter mellom religiøse eller etniske grupper, vil kreve god kontekstforståelse og tålmodighet.

Ett av bistandens største paradokser er at det tar tid å endre strukturelle årsaker til fattigdom. Men nettopp derfor må rettesnoren være langsiktighet, ikke krav om raske resultater.

Å gi bistand til denne typen land vil innebære mer risiko, men farene kan minimeres med godt kompetente ansatte som følger prosjektene over lengre tid. Går politisk ledelse for å integrere Norad i Utenriksdepartementet er det tvilsomt om man vil lykkes med dette, fordi det er høy rotasjon blant de ansatte i departementet. Har du erfaring fra å jobbe med havforvaltning i nordområdene, er du ikke nødvendigvis skikket til plutselig å skulle jobbe med matsikkerhet i Niger.

Blir det færre kompetente mennesker til å forvalte norsk bistand, kombinert med et stadig større bistandsbudsjett, vil det eneste logiske utfallet bli at mer norsk bistand gis via globale fond, regionale banker, FN og Verdensbanken.

I 2017 gikk 54 prosent av all norsk bistand til slike multilaterale organisasjoner, en markant økning fra året før. Med færre til å forvalte bistanden her hjemme, vil utvilsomt denne trenden fortsette. Dette vil kanskje gi Norge «goodwill» internasjonalt, men det vil samtidig svekke vår mulighet til å følge pengene helt frem.

Samtidig vil det kunne svekke prioriteringer som har stått høyt i norsk bistand, slik som mottagerlandenes interesser, likestilling, velferd, institusjonsbygging og et sterkt sivilsamfunn.

Snarere enn å ukritisk takke ja til regjeringens budsjettfrieri, bør KrF og de andre opposisjonspartiene sikre at norsk bistand også i fremtiden er av god kvalitet, går til bekjempelse av fattigdom og økende forskjeller, og først og fremst ivaretar utviklingslandene – og ikke Norges interesser.