Ja, men er du fattig nok? Publisert:

Regjeringen sier at de med statsbudsjettet vil hjelpe de fattige. Men bare hvis de er veldig fattige og sender en søknad.

Antallet norske barn som vokser opp i fattigdom er økende. Det er urovekkende, særlig fordi vi vet at en oppvekst i fattigdom varer hele livet. I årets statsbudsjett foreslår regjeringen en rekke tiltak som skal hjelpe på problemet. Regjeringen setter av til sammen 181 millioner kroner til tiltak for å bekjempe barnefattigdom. For lavinntektsfamilier settes det av 46 millioner til gratis kjernetid i barnehage, 60 millioner skal styrke bostøtteordningen, 20 millioner til pilotprosjekt for deltakelse i fritidsaktiviteter og 5 millioner til ferietiltak i regi av Røde Kors og Den Norske Turistforening. Det høres jo flott ut.

Men er det egentlig det?

Må reformeres. Vår velferdsstat står overfor flere utfordringer som krever at vi tenker nytt: eldrebølge, for få mennesker i arbeid, en oljenæring i sluttfasen. Det snakkes om et handlingsrom på statsbudsjettet som blir stadig mindre og at velferdsstaten må reformeres.

Midt oppi dette kommer økende barnefattigdom.

Svaret på utfordringene synliggjør tydelige forskjeller mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Partiene på høyresiden ønsker i større grad å målrette og behovsprøve velferdsordningene for dem som trenger det, mens partiene på venstresiden i større grad ønsker ordninger for alle. Ved første øyekast kan det første alternativet virke lurt. Det kan fremstå som åpenbart, enkelt og målrettet kun å gi til de som trenger det mest.

Men det er en farlig utvikling. Sterkere innslag av behovsprøving kan endre Norge, av minst tre grunner.

For det første er velferdsstaten i Norge så sterk fordi den er nettopp universell. Universell velferdsstat betyr at alle har like rettigheter og like plikter overfor velferdsstaten. Alle bidrar. Alle får. Det er faglige og ikke-økonomiske behov som avgjør når du får. For eksempel er det foreldre som får barnetrygd, og du får behandling på sykehus når du er syk.

Det gir mening å betale relativt mye skatt når man får så mye igjen i form av helsetjenester, utdanning, infrastruktur og trygghet. At alle er en del av det samme systemet opprettholder legitimiteten og oppslutningen om hele vår samfunnskontrakt. Å behovsprøve ordninger vil undergrave dette. Fordi noen får og noen andre betaler. Det er lett å forstå at en slik innretning kan ødelegge det store flertallets skattevilje.

Dette er også et argument for å være varsom med å ha for høye bunnfradrag i for eksempel en eiendomsskatt eller arveavgift. Særlig venstresiden må være forsiktig med å undergrave de universelle elementene, som virker begge veier, i velferdsstaten.

For det andre kan behovsprøvde tiltak skape mistillit og stigmatisering. Bevisbyrden blir liggende på den som trenger fellesskapet. Behovsprøving innebærer et element av skjønn, og ofte omfattende og gjentakende søknadsprosesser som handler om å dokumentere at man er syk eller fattig. Det kan gi insentiver til å lure eller holde tilbake informasjon overfor offentlige etater.

Mange kan også kjenne på stigmatisering ved å måtte be om hjelp, være «fattig», eller å gå på «sosialen». Sosialhjelp er en klassisk behovsprøvd ordning som tildeles etter økonomiske kriterier, og er en av våre mest stigmatiserte velferdsordninger.

For det tredje vil behovsprøvde ordninger nødvendigvis også føre til mer byråkrati. Behovsprøvingen gir masse merarbeid for offentlige etater, som reduserer innsparingen ved kun å gi til noen.

Forholdet mellom hvor mye man betaler og hvor mye man mottar fra velferdsstaten, vil selvfølgelig aldri være én til én. De som betaler inn minst, vil ofte også bruke velferdsstaten mest. Vi vet at for eksempel helseproblemer er sterkt knyttet til lav inntekt og utdanning. Men det er jo nettopp det som er et av hovedpoengene med å ha en velferdsstat – den omfordeler ressurser.

Hvis vi ønsker barnefattigdommen til livs, kan vi ikke skape fattigdomsfeller og gjøre familier avhengig av almisser fra staten. Behovsprøvde ordninger legger i realiteten skattebyrden på de som har lave inntekter og som egentlig ønsker å jobbe. I stedet bør vi fordele både finansiering og godene på alle. Det er mer effektivt, lønnsomt og gir en mer legitim og populær velferdsstat. For alle.

Kronikken er skrevet av Tiril R. Halvorsen og stod først på trykk i Vårt Land.