Foto: Agenda

Innvandring splitter mediene Publisert:

Denne sommeren har de innvandringskritiske nettavisene Document.no og Rights.no vært blant de mest delte på Facebook i Norge, mer enn Klassekampen og Morgenbladet tilsammen.

«Stakkars Aftenposten og NRK. (…) Er det rart forakten for dem bare vokser – nå i den pågående hijab-debatten? Ekstra ille er det med Aftenposten som sto på feil side da nazistene marsjerte. Nå har de igjen valgt feil side. Det er et stygt skue.»

Den forræderske «medieeliten»

Dette skrev Hege Storhaug fra Human Rights Service på sin Facebook-side 22. august, som en reaksjon på en kommentar der politisk redaktør Trine Eilertsen oppfordret innvandringsminister Sylvi Listhaug til å ta avstand fra «Faten-hatet». Etter mer enn 5300 klager på NRK-programmet «Faten tar valget».

Beskyldninger om at «medieeliten» er forræderske tilhører dessverre ikke unntakene når høyrepopulistiske og nasjonalistiske krefter i Europa angriper såkalte mainstream media, eller MSM som er blitt den fortrukne termen. Det er heller typisk, og den oppkonstruerte dikotomien: VI, patriotene, versus DE, forræderne, fungerer effektivt. Storhaug fikk over 1400 likes på statusoppdateringen.

«Hvem pokker tror Taraku at han er?»

I forbindelse med debatten vi hadde i februar i år om det hva betyr å være etnisk norsk, antydet Documents Christian Skaug at min bakgrunn skulle diskvalifisere meg fra å mene noe om norsk identitet. Indignert skrev han følgende:

«En kosovo-albaner forteller med andre ord en nordmann at denne ikke har lov til å snakke om sitt eget folkeslag. (…) Hvem pokker tror Taraku at han er?»

Etableringen av slike alternative medier er en økende trend i hele Vest-Europa

I en reportasje om alternative medier i Aftenposten 9. september fikk redaktørene for henholdsvis Human Rights Service, Document.no og det nyetablerte Resett komme til orde med sin kritikk av MSM. Kritikken går ut på at folks mistillit skyldes en følelse av å ikke bli hørt og anerkjent, men tråkket på.

Etableringen av slike alternative medier er en økende trend i hele Vest-Europa. Bakgrunnen er en misnøye blant deres lesere med at deres bekymringer knyttet til islam og innvandring ikke blir gjenspeilet i den offentlige debatten.

Sosiale medier og blogger åpnet nye muligheter til å bli hørt

Nå kan man selvsagt mene at misnøyen med mediene ikke er berettiget, men den er der og er noe man må forholde seg til. Folk har også større forventninger om å bli hørt enn tidligere.

Vi har alltid hatt nisjeaviser eller pamfletter, men det er bare gjennom de store mediene man virkelig kunne bli hørt. Med sosiale medier og digitale plattformer har imidlertid nye muligheter åpnet seg. Blogger og nettsider er enkle å etablere og billige å vedlikeholde. Dessuten kan man, takket være Facebook og Twitter, konkurrere med de etablerte mediene både i antall lesere og i å sette dagsorden.

De tradisjonelle mediene har etterlatt seg nettopp en ledig plass. Et tomrom

Denne sommeren har de innvandringskritiske nettavisene Document.no og Rights.no vært blant de mest delte på Facebook i Norge, mer enn eksempelvis Klassekampen og Morgenbladet tilsammen.

Det gjelder å finne en ledig plass, som den tidligere reklameguruen Ingebrigt Steen Jensen pleide å si. De tradisjonelle mediene har etterlatt seg nettopp en ledig plass. Et tomrom. I likhet med de tradisjonelle politiske partiene ute i Europa, som utfordres av nye populistiske partier og strømninger. I mindre grad her hjemme riktignok – i hvert fall inntil videre.

Skepsisen til journalistene

I Norge er fortsatt tilliten til politikere eksepsjonelt høy, mens tilliten til mediene er mer frynsete. Undersøkelser Institutt for samfunnsforskning har gjort på oppdrag av Fritt Ord, viser at skepsisen til journalistene går på tvers av politiske skillelinjer, men misnøyen er klart sterkest blant folk som er kritiske til innvandring.

Som medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud sier i en kronikk i Aftenposten: «Kritisk holdning til innvandring og lav tiltro til journalister går hånd i hånd.»

Tendensen til å bli monomane

De alternative mediene har ofte bidratt med informasjon om islamrelaterte forhold som har manglet i mainstream medier. Problemet er deres tendens til å bli monomane og mer og mer demagogiske. Når man driver med kontinuerlig alarmisme og dystopi, er det ikke slik at «man sier det som det er». For det finnes også positive utviklingstrekk det er viktig å få frem.

Konfliktorientert retorikk genererer flere klikk, likes og delinger, men skaper også dypere skillelinjer og enda større avstand

Demoniserende retorikk mot «elitene», slik eksempelet med Storhaug illustrerer, gjør ikke debattklimaet bedre. Konfliktorientert retorikk genererer flere klikk, likes og delinger, men skaper også dypere skillelinjer og enda større avstand. For alternative medier reflekterer ikke bare holdninger som finnes der ute, men er også med å forme dem.

Får vi en større polarisering og blir vår felles offentlighet utfordret, kan dette svekke den generelle tilliten i samfunnet. Man kan av og til få følelsen av at vi må velge mellom en slik polarisering og å flytte tyngdepunktet lengre til «høyre» i innvandrings- og islamdebattene.

Når jeg bruker hermetegn rundt ordet høyre, skyldes det at det ikke er noen klar front mellom venstre- og høyresiden i dette spørsmålet, men det er i mer eller mindre grad delte meninger innad velgergruppene både i høyre, sentrum og til venstre.

Tre råd til mainstream-redaktørene

Det viktigste for å unngå en fragmentering av mediene, er at mainstream-mediene bidrar til en mer åpen og opplyst samtale om kontroversielle temaer. Det er norske redaktører seg bevisst, men dersom jeg likevel skal driste meg til å gi dem råd, så vil det være at de:

1. Sørger for at mediene skaffer seg bedre kunnskap om innvandring, islam og terror – som er noen av de viktigste temaene i vår tid.

2. Blir flinkere til å rekruttere journalister med ulik bakgrunn for å unngå at alle ser verden med samme briller.

3. Sørger for at disse betente sakene belyses fra flere sider, at ulike perspektiver får komme til orde på en upartisk måte.

Mediene kan ikke – og skal ikke – avskaffe konflikter, men dekke innvandrings- og islamrelaterte saker på en måte som gjør at folk kan kjenne seg igjen. Og da tenker jeg ikke bare på bekymrede eller mindre bekymrede nordmenn, men også på minoritetsbefolkningen.

Hadde det vært opp til alternative medier, ville stemmer som Faten aldri sluppet til

Korrektiv – men også ekkokamre

Hadde det vært opp til alternative medier, ville stemmer som Faten aldri sluppet til. Og jeg som ikke er etnisk norsk, ville for eksempel ikke hatt legitimitet til å mene noe om norsk identitet.

Alternative medier fungerer til tider som et viktig korrektiv, men mest av alt skaper de ekkokamre som på sikt kan utfordre vår felles offentlighet.

 

Kronikken er skrevet av Sylo Taraku og sto først på trykk i Aftenposten 13. september 2017.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Norske tilstander

    Vi trenger ikke la Sylvi Listhaug ta regien – men vi kan lære av...

    Les mer...
  • Samfunnet trenger de eldres innsats

    Politikere kappes om hvem som skal sikre eldre den beste omsorgen, men glemmer...

    Les mer...
  • Svaret er neppe asylsentre i Afrika

    Det er alt for enkelt å tro at asylsentre i Afrika løser migrasjonskrisen. En...

    Les mer...
  • Terror er ikke hevn

    Hevnprat hører ikke hjemme i det siviliserte samfunnet.

    Les mer...
  • Handel, globalisering og det norske arbeidslivet

    Dette notatet utforsker gevinster og utfordringer med globalisering og handel...

    https://tankesmienagenda.no/no...