Foto: Flickr, Cc, Stortinget

I begynnelsen var ordet Publisert:

Hvordan moderne språkteori kan forklare det som skjer i norsk politikk nå.

Det er mange innganger til det som har skjedd etter at Knut Arild Hareide gjenoppvekket sentrum som politisk kraft med sin berømte landsstyretale. Svaret på kort sikt vil vi få på KrFs landsmøte 2. november. Men, mon om ikke noe uansett er forandret? Hareides anbefaling har ført til at medlemmene strømmer til partiet. KrF har tredoblet antall nye medlemmer – sist jeg sjekket var det over 1700, tre-fire ganger så mange på to uker som normalt på ett år. Partiet gjør det bedre på meningsmålingene enn på lenge. Alle som lurer på hvorfor, kan få et godt bilde ved å ta en titt på Hareides Facebook-side. Hva ser man? Jo, stemmer fra hele landet. Såkalt vanlige folk, en anstendig, og ofte stille majoritet, som kjenner at nå var det nok, nå måtte noen si ifra. Nå måtte noen stå opp mot polarisering. Hva skal man si? Mannen har kort og godt truffet en nerve.

For oss i Tankesmien Agenda er dette naturligvis fornuftig og bra. Det gir enda mer kraft til det vi har jobbet for lenge, nemlig at politiske løsninger kan oppstå i det hjertevarme og pragmatiske rommet vi kaller sentrum-venstre. Det er rett og slett noe av det mest lovende i norsk moderne politisk historie vi er vitne til. Det kan oppstå et fornyet og nært samarbeid mellom de tre folkelige bevegelsene med aller dypest røtter i vår historie: kirkefolket, bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Det er rett og slett noe av det mest lovende i norsk moderne politisk historie vi er vitne til.

Men mitt anliggende akkurat her er noe annet. Jeg vil se på om KrFs veivalg er relevant for språkets rolle i samfunnet. Kan forståelsen av hva språk er, og hvordan det virker, være med på å forklare denne bevegelsen vi nå ser? Slike debatter, det å debattere debatten, kan fort lukte ørkenvandring. Det kan bli for virkelighetsfjernt, for teoretisk, for langt unna møkka på nevene eller smerten i ryggen som politikken skal løse. Men ser du, akkurat nå tror jeg dette treffer midt i blinken av det som foregår.

Mitt hovedpoeng er følgende: Ord er handling. Når vi snakker, skriver, poster, så er vi aktive og handlende i verden. Dette er basalt i moderne humanistisk teori fra det 20. århundre, spesielt etter J.L. Austins og John Searles arbeid med talehandlinger. I sin ferske bok Det som betyr noe siterer Knut Arild Hareide den tyske filosofen Jürgen Habermas en rekke steder. Dette gjør han i en kristendemokratisk kontekst. Han viser til Habermas’ refleksjoner om religionens potensial til å utløse positive handlinger i et samfunn. Det er svært relevante poenger.

Men Habermas er også viktig på andre områder. For oss som har syslet med språk, er det spesielt hans hovedverk om kommunikativ handling (inspirert av nettopp Austin og Searle) som peker seg ut. Kommunikativ handling er blitt et sentralt begrep i moderne filosofi (og er et komplekst teoretisk rammeverk). La oss likevel våge oss på en forenklet essens: Habermas er, mer enn noe annet, opptatt av at vi skal kunne ha en rasjonell samtale. Hans prosjekt er rett og slett å redde rasjonaliteten etter andre verdenskrigs grusomheter. Husk, han vokste opp i etterkrigstidens Tyskland. Han hadde sågar vært tvunget inn i Hitlerjugend. På universitetet ble han møtt med den radikale Frankfurterskolens dype skeptis til det moderne prosjekt. Og hvorfor skepsis? Jo, de hadde sett hva modernitet kunne innebære: Det tredje rike. Den instrumentelle fornuft som i sin ytterste konsekvens kom til uttrykk gjennom konsentrasjonsleirene. Et mørke verden aldri hadde sett maken til.

Men Habermas ga ikke opp troen på opplysningen. Det han satte seg fore, var å gi opplysningstidens kjerneverdier et nytt og sterkere fundament. Derav oppstår den så innflytelsesrike teorien om kommunikativ handling. Det betyr, meget kort forklart, at det rasjonelle er noe vi skaper sammen. Og det gjør vi gjennom dialog, og ideelt sett herredømmefri dialog, hvor de beste argumentene kan prøve seg mot hverandre. Hvor rasjonalitet ikke er noe som finnes i hvert enkelt menneskes hjerne, men noe som oppstår i møtet mellom mennesker. Derfor er Habermas så opptatt av gode offentlige sfærer, vilkår for debatt, offentlig kringkasting, alt som kan bygge opp under en god felles meningsdannelse.

Så er spørsmålet: Hva i all verden har dette å gjøre med norsk politisk debatt i oktober 2018? Hva har Habermas å gjøre med Hareide, eller for den saks skyld, Per Sandberg, Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen? Og også med Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen?

Vel, det er her det blir interessant. For den gamle, materialistisk skolerte filosofen Habermas, leses fruktbart sammen med generalsekretæren i KrF, tidligere bistandsminister Hilde Frafjord Johnson, som har skrevet i Vårt Land 25. september:

«Ord er handling. For ord gjør noe med oss. Med dem som hører dem. Ord skaper forandring. Ord kan splitte og forene. Ord kan ekskludere og inkludere. Ord kan styrke integreringen, og ord kan hindre den. Ord kan såre og tråkke på. Og ord kan bygge opp og omfavne. De endrer oss. Og de endrer Norge.»

Dette er jeg såpass enig i at jeg brukte en lang (noen vil si altfor lang) del av min egen doktorgradsavhandling på å skape et vitenskapelig belegg for nettopp et slikt perspektiv: Ord er handling. Og om du nå tror jeg mener at det å slå noen er det samme som å si noe stygt til dem, eller andre slik livsfjerne tankeøvelser, så er svaret naturligvis nei. Men for analytiske formål viser enhver grundig gjennomtenking at forholdet mellom ord og handling ikke er en enten-eller relasjon, men både-og. Ja, selvfølgelig er det noe annet å handle med sine hender enn å handle med sine ord. Men det vi gjør med språket er også handlinger.

Så hvis vi godtar dette da, som har vært så viktig for moderne humanistisk teori, kommer vi til relevansen. For det hjelper oss å forstå alvoret i hvordan noen av våre mest ledende politikere i Høyre-Frp- og nå -Venstre-regjeringen har snakket til oss de siste årene.

La det være klart: Jeg mener vi trenger et Frp i Norge. Partiet er representative for mange folks meninger om alt fra skatt til innvandring og bompenger. For en vestlending er erfaringen med mange fra Frp at det er engasjerte lokalpolitikere som brenner for enkle og ubyråkratiske løsninger på ting. Men det er også noe mer, og det er et parti med en metode og et språk som påvirker oss alle.

Vi trenger en høyreside i Norge, og vi trenger en høyreside som kan håndtere uenigheten vi har som fellesskap, på en måte som ikke river oss i fillebiter. Jeg tror ikke det finnes annen løsning enn at høyresiden selv tar dette innover seg og jobber for å løse det. Her har de dessverre ikke gjort en god nok jobb så langt.

Vi trenger en høyreside som kan håndtere uenigheten vi har som fellesskap, på en måte som ikke river oss i fillebiter.

En lærd fyr som Torbjørn Røe Isaksen for eksempel, skriver gjerne lange og beleste artikler i denne avis om alt fra Hegel til næringspolitikk. (Han er også en taktiker og skrev riv ruskende galt om parlamentarismen sist helg i sin spalte her. Det er åpenbart helt i tråd med parlamentarismen, og et representativt demokrati, at et parti kan foreta et veivalg. Det som foregår i KrF nå, er jo noe av det mest spennende politiske håndverket på lenge. Makten er flyttet fra regjeringskollegier til forsamlingshus langs hele kysten, og den vil komme til sitt uttrykk i det store tinget.) Men viktigst her, er følgende: Isaksen er lærd. Han skriver bra i avisen. Men han har samtidig sittet i regjering med en Anders Anundsen, som legger ut bilde på Facebook av brennende avis. Eller Per-Willy Amundsen, som akk så konsekvent har beveget seg i konspirasjonsteoriens grenseland, når det gjelder alt fra klima til migrasjon. Og så det absolutte bunnpunktet, moderne norsk politisk kulturs mørkeste øyeblikk, da statsråden med det konstitusjonelle ansvar for vår felles, nasjonale trygghet postet en plakat på Facebook som kunne vært hentet fra nettets mørkeste kroker. På dagen for premieren for 22. juli-filmen.

Det var en handling. Det er derfor det ikke kan overses. Det gjør mulighetene for en rasjonell meningsdannelse vanskelig, og det utfordrer oss fundamentalt som fellesskap. Dette tok ikke statsministeren inn over seg, og det var hennes svakeste øyeblikk som leder. Også etterspillet er grundig dokumentert i Morgenbladets artikkel om whattaboutism. Det er nesten glemt. Men allerede dagen etter at Listhaug var gått av, åpnet Solberg for at hun kunne komme tilbake som statsråd. Og ja, slik er det jo ut fra en ren formålsrasjonell vurdering. Listhaug er sannsynligvis neste leder i Frp. Det er mulig at det er hun som skal forhandle en eventuell ny regjering med Solberg.

Hvorfor er dette viktig, og hvorfor kan det være en del av forklaringen på det som skjer i politikken nå? Det er fordi politikk handler om «hele pakka». Det handler ikke bare om en pragmatisk fordeling av ressurser («Don’t tell me what you value, show me your budget, and I’ll tell you what you value», som Joe Biden ville sagt). Her er KrF utvilsomt hjemme i sentrum-venstre. Det er bare å legge de alternative budsjettene til partiene ved siden av hverandre.

«Don’t tell me what you value, show me your budget, and I’ll tell you what you value», som Joe Biden ville sagt.

Nei, dette handler om at en stor og anstendig majoritet i landet vårt naturligvis vet, helt av seg selv, det den moderne forskningen har brukt såpass mye energi på å vise: Når vi snakker til hverandre, påvirker vi hverandre, ja, vi skaper hverandre som mennesker. Og derfor er det viktig hvordan vi gjør det. Det er fullt mulig å tilgi at noen gjør en feil. Men når det egentlig ikke er en feil, men derimot modus operandi, en taktikk, som kanskje må tåle en slags midlertidig tilbaketrekking, men kommer tilbake, da skjønner man: Dette er alvorlig, og dette må få en stopp. Og kanskje det er nettopp det som nå kommer til å skje.

Kanskje vi kan få se andre handlinger med andre ord om ikke altfor lenge. Voksne mennesker som snakker sammen, og hjelper oss å skape en felles rasjonell meningsdannelse. Ikke politikere som skusler med det dypeste konstitusjonelle og politiske ansvaret man kan få i dette landet, å sitte ved kongens bord.

Ville ikke det vært det beste for oss alle?

Kronikken er skrevet av Trygve Svensson og stod først på trykk i Morgenbladet.