Hvorfor trenger vi § 185? Publisert:

I Klassekampen 23. april tar idéhistoriker Carl M. Frøland til orde for å avvikle § 185, nå kalt hatytringsparagrafen, tidligere kjent som «rasismeparagrafen». Han mener at den utgjør et alvorlig angrep på ytringsfriheten, men eksemplene han bruker viser at paragrafen kan brukes også for å beskytte ytringsfriheten.

La det først være klart at hovedansvaret for å imøtegå hatefulle ytringer ligger hos oss vanlige borgere og det sivile samfunnet. En paragraf mot hatefulle ytringer betyr ikke at vi overlater til staten å ta til motmæle mot hatet. Domsavgjørelser er symbolske – rasismen eller hatet går ikke opp eller ned på grunn av disse dommene eller manglende dommer. Dommene trekker likevel opp noen grenser og sender noen signaler på hva som er greit og hva som ikke er greit å si i det offentlige rom.

Dette skal i prinsippet gjøres gjennom juridiske sanksjonsmidler mot noen «kvalifisert krenkende» hatytringer. Det er ikke lett å vurdere, spesielt siden det hele tiden blir sagt og skrevet mye som er hatefullt, ikke minst i sosiale medier. Politiet og rettsvesenet har langt fra kapasitet til å straffeforfølge alle lovbrudd i Norge. Det kan derfor bli litt tilfeldig hvilke saker som tas for retten. For å unngå at paragrafen mot hatefulle ytringer håndheves for tilfeldig og inkonsekvent, eller at den truer ytringsfriheten slik Frøland med flere frykter, trenger vi en diskusjon om paragrafen og hva den skal brukes til.

Utgangspunktet for paragrafen er at vi er forpliktet til det av FNs rasediskrimineringskonvensjon, som ble innført i 1970. En annen begrunnelse kan være hensyn til de konkrete personene som rammes av hatefulle ytringer, som svekker deres integritets- og trygghetsfølelse. Selv om Frøland mener at uttalelsen «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk» ikke bør oppleves å ha et reelt skadepotensial, så vil mottakeren Sumaya Jirde Ali fort ha en annen opplevelse.

Men er paragrafen der for å beskytte enkeltindivider som Jirde Ali eller for å beskytte minoritetsgruppen hun tilhører? Rasismeparagrafens historiske bakgrunn, og måten den er blitt tolket på, indikerer at den ikke er der for å beskytte enkeltindivider, den enkelte dørvakt eller den enkelte muslim eller den enkelte jøde som ytringen er rettet mot, men å beskytte minoritetsgruppene mot det hatet som den ytringen kan skape i resten av samfunnet.

Spørsmålet som blir vurdert av retten er om ytringen er egnet til å skape et slikt hat der ute. Det betyr at hvis Jirde Ali fikk den kommentaren i innboksen sin, så skal den ikke rammes av § 185a. Det er fortsatt like ubehagelig for henne, men fordi den ikke er fremsatt offentlig, så er den ikke egnet til å skape hat mot gruppen hun er en del av.

Selv mener jeg at skadeprinsippet burde vært individorientert og ikke gruppeorientert. For eksempel at man prioriterer saker der noen sier «du som neger ikke burde ha fått jobben» fremfor generelle rasistisk bemerkninger av typen «negre er late» eller bare bruken av ordet «nigger». Vi har et eksempel fra Bergen hvor det alene var nok til å bli dømt for brudd på «rasismeparagrafen». Det mener jeg er å gå for langt, ikke minst med tanke på at det finnes mange mye mer ekstreme ytringer med gjør større skade, men som ikke blir straffeforfulgt.

Jeg er enig med Frøland i at andre bestemmelser kunne vært benyttet i Hadia Tajik-saken ettersom en trussel var innbakt i en kritisk kommentar, men hatytringsparagrafen er fortsatt relevant ettersom muslimer som gruppe ble soset inn i samme trussel.

Frøland er skeptisk til å tildele noen borgere et sterkere rettsvern enn andre i møte med hat. Hensikten med hatytringsparagrafen er nettopp å beskytte minoriteter fordi de er spesielt utsatte grupper. Den historiske bakgrunnen for denne bestemmelsen er erfaringene med jødeforfølgeøsen som førte til utviklingen av sterkere minoritetsvern etter andre verdenskrig. Den konteksten er viktig å ha med seg i disse debattene.

De to eksemplene som Frøland problematiserer mener jeg tvert imot er eksempler der paragrafen anvendes riktig. Det er ikke tilfeldig at kakerlakkbemerkningen rammet akkurat somalieren Jirde Ali. Og det er ikke tilfeldig at Hadia Tajiks muslimske bakgrunn ble trukket inn. I sum kan hatefulle ytringer innskrenke andres ytringsfrihet, og det er statens oppgave å være en garantist for ytringsfriheten.

Ytringsfrihetens sentrale funksjon er at meningene skal få brynes mot hverandre. Dersom noen grupper holdes unna debatten på grunn av hets og det hatske klimaet, så kan det bli et problem for demokratiet. Av alle mulige begrunnelser for å beholde hatytringsparagrafen fremstår nettopp dette som den mest aktuelle i dagens Norge, og kanskje også den mest nyttige siden den ikke er ment å begrense ytringsfriheten, men å beskytte den. Så her mener jeg i motsetning til Frøland at det er riktig av riksadvokaten å prioritere akkurat slike saker. Ellers bør hatytringsparagrafen håndheves svært restriktivt, slik det har vært tradisjon for i Norge.

Det er statens oppgave å være en garantist for ytringsfriheten.

Kronikken er skrevet av Sylo Taraku og stod først på trykk i Klassekampen.