Hvem skal eie robotene? Økonomen Tony Atkinson tar opp problemstillingen i sin nyeste bok. Hannah Gitmark utreder om dette i denne kronikken. Illustrasjonsbilde (foto: Flickr CC, ElDave)

Hvem skal eie robotene? Publisert:

En av favorittene til Nobelprisen i økonomi, Tony Atkinson, løfter økonomen Karl Marx på agendaen igjen i sin siste bok.

I Silicon Valley kjører førerløse biler. 3D-printeren kan snart lage levende organer og snur opp ned på globale verdikjeder og handelsstrømmer. Teknologisk utvikling kan gi oss svært mange muligheter i framtida, både i form av å frigjøre ressurser, effektivisere offentlige tjenester og gjøre arbeidslivet tryggere. Tunge løft, støy og gift kan overlates til roboter og arbeidskraften kan brukes mer produktivt. Vi er nødt til å lykkes med teknologisk omstilling skal vi løse framtidas velferdsoppgaver og sikre arbeidsplasser og eksport. Da må også vi sørge for at både gevinster og kostnader ved omstilling fordeles rettferdig.

Nobelprisfavoritten Tony Atkison

Ulikhet i framtidas teknologisamfunn er et hovedtema i Tony Atkinsons siste bok «Ulikhet – hva kan gjøres». Den britiske økonomen regnes som ulikhetsforskningens far og er favoritt til å vinne årets Nobelpris i økonomi. I november kommer han på et frokostmøte hos tankesmien Agenda.

Den britiske økonomen regnes som ulikhetsforskningens far og er favoritt til å vinne årets Nobelpris i økonomi. I november kommer han på et frokostmøte hos tankesmien Agenda

Atkinson er særlig opptatt av politikkens rolle: «Vi må tenke på hvordan teknologisk utvikling kan komme alle til gode. Hvis vi konsentrerer oss utelukkende om å erstatte folk, så vil vi ende opp med en situasjon der de fleste vil stå uten inntekt», har Atkinson uttalt. Han har to primære bekymringer. Den første er knyttet til arbeidsløshet: Teknologien har allerede gjort noen yrker som i dag krever lav utdanning overflødige. Kanskje vil utviklingen på sikt også gjøre at høykvalifiserte yrkesgrupper bør frykte for jobbene sine. Den andre bekymringen han tar opp, er mer original og derfor også mer spennende: Hvem skal eie robotene?

Smith, Ricardo og Marx

Det er her økonomene Adam Smith, David Ricardo og Karl Marx igjen blir aktuelle. De var alle opptatt av klasseinndelingen av inntekt, mellom godseiere, kapitalister og arbeidere. Ifølge Marx kjennetegnes kapitalismen av at produksjonsmidlene eies av noen få. Resten av oss, arbeidstakerne, er tvunget til å selge arbeidskraften vår. Delingen mellom de ulike innsatsfaktorene i produksjonen (kapital og arbeid), kalles den funksjonelle inntektsfordelingen. Spenningsforholdet mellom disse har opptatt mange økonomer siden Marx, også den nå verdenskjente franske økonomen Thomas Piketty. I boken «Kapitalen i det 21 århundret» viste han hvordan kapital siden 70-tallet har tatt en økende del av nasjonalinntekten på bekostning av arbeid. Fordi kapital er mer konsentrert enn arbeidsinntekt, blir fordelingen av inntekt mellom personer, ifølge Pikettys analyse, også mer ulik. Piketty er ikke den eneste som har pekt på dette. En studie av 16 OECD-land i perioden 1970-1996 viste at når arbeid ble ett prosentpoeng viktigere i produksjonen, så sank Gini-koeffisienten (et mål på inntektsulikhet) med 0,7 prosentpoeng.

En studie av 16 OECD-land i perioden 1970-1996  viste at når arbeid ble ett prosentpoeng viktigere i produksjonen, så sank Gini-koeffisienten (et mål på inntektsulikhet) med 0,7 prosentpoeng

Når kapital blir mindre viktig i samfunnet, reduseres altså ulikheten i inntekt mellom de rikeste og de fattigste. Det bør derfor bekymre oss at det motsatte skjer i dag.

Dagens eierforhold er mer komplekse

Dagens eierforhold er selvsagt langt mer komplekse enn de var på Marx tid, slik blant annet SSB-forsker Rolf Aaberge har pekt på. Skillet mellom kapitaleiere og arbeidstakere er ikke like tydelig i dag. For eksempel tar veldig mange nordmenn del i kapitalmarkedet gjennom å eie sin egen bolig, og vi får avkastning på pensjonskapital fra private fond. Samtidig har flere av dem som er på toppen av inntektsfordelingen, havnet der grunnet svært store lønninger, og ikke fordi de har store inntekter fra kapital.

De ti prosent rikeste i landet eier hele 69 prosent av all finanskapital. Den «fattigste» halvparten i Norge eier til sammenligning 3,5 prosent

Men det betyr ikke at kapitalinntekter og formue er jevnt fordelt. De ti prosent rikeste i landet eier hele 69 prosent av all finanskapital. Den «fattigste» halvparten i Norge eier til sammenligning 3,5 prosent. Og selv om mange eier bolig i Norge, eier de rikeste ti prosentene i landet omtrent halvparten av all formue. Den rikeste prosenten eier en femtedel (SSB). I likhet med mange andre OECD-land har også toppinntektsandelene i Norge økt de 25 siste årene. Ifølge Aaberge og Atkinson (2010) har den rikeste prosenten mellom 1989 og 2010 nær doblet sin andel av den totale inntekten her hjemme. Aaberge, Atkinson og Modalsli (2013) har dessuten vist at inntektsvinnerne er de samme fra år til år. At arbeidstakere også er kapitaleiere i dagens samfunn betyr heller ikke at folk flest har fått mer makt, påpeker Atkinson. Om du og jeg sparer til pensjon i et fond som eier utleieboliger, kan vi nyte godt av avkastningen fondet forhåpentligvis gir. Men det gir oss ingen form for kontroll over disse eiendommene.

Delingen mellom arbeid og kapital

Den teknologiske utviklingen gjør kapitalmarkedet og spørsmålet om delingen mellom arbeid og kapital, relevant på ny. Fortjenesten av den teknologiske utviklingen ventes å være enorm. Hvis den kun går til dem som eier kapitalen, de som har mest fra før, blir konsekvensen langt mer graverende ulikhet enn i dag. Det vil også innebære økt økonomisk og politisk makt til de rikeste på bekostning av demokratiske institusjoner.

Atkinson presenterer først tiltak som reduserer ulikheten før den oppstår, gjennom å demokratisere tilgangen til kapital. Et spennende forslag går ut på å øke kapitalbeholdningen hos folk flest: En nasjonalt utdelt «arv» – en sum penger til alle ved fylte 18 år, som finansieres gjennom en mer progressiv arveavgift. Han foreslår også å innføre et nasjonalt sparesystem som sikrer hver enkelt sparer en garantert avkastning på kapital.

Det finnes flere interessante forslag for å sikre arbeidstakere en del av den eventyrlige veksten kapital ser ut til å få i den teknologiske framtiden

Det finnes flere interessante forslag for å sikre arbeidstakere en del av den eventyrlige veksten kapital ser ut til å få i den teknologiske framtiden. I en ny studie viser den ledende arbeidsmarkedsøkonomen Richard Freeman ved Harvard University, hvordan kapital er blitt viktigere i USA siden 1960-tallet. For å hindre at ulikheten skyter i været som følge av dette, bør politikken tilrettelegge for at arbeidstakerne delvis kan ta eierskap til robotene som erstatter dem – ikke bare maskiner på fabrikker, men automatisering og digital teknologi generelt, mener Freeman.

Nye former for eierskap

Også her hjemme har vi hatt diskusjoner om nye former for eierskap. Professor i økonomi ved UiO, Kalle Moene, trekker fram nye eierformer som et alternativ til Pikettys skatteforslag i sitt forord i den norske utgaven av «Kapitalen i det 21 århundret», med slagordet «If you can’t beat them, join them». Her viser han til ordninger som øker innslaget av medarbeidereie i næringslivet. Et slikt tiltak er for eksempel aksjeprogrammer for ansatte. Moene mener også det kan gjøres enklere å starte egne arbeidereide foretak. I boken «Marked uten kapitalisme», diskuterer han sammen med førsteamanuensis Tone Ognedal hvordan man kan tilrettelegge for en markedsøkonomi basert på bedrifter eid og ledet av dem som arbeider der: «Det er ikke naturgitt at bedriftene skal styre de ansatte. Det kan like gjerne være omvendt. Og de ansatte bør styre dersom resultatet blir bedre for dem selv og for samfunnet». SV-leder Audun Lysbakken har foreslått selskapsformen «Demokratisk Selskap» (DS), som skal være heleid av selskapets egne ansatte. Denne diskusjonen vil utvilsomt løftes på ny etter hvert som teknologien gjør kapital enda viktigere.

Lavere skatter fra 1970-tallet fikk imidlertid motsatt effekt, og har gitt oss dagens samfunn med store ulikheter. Derfor bør vi returnere til et mer progressivt skattesystem, mener Atkinson

Men er dette nok? Atkinson har i en fellesartikkel med Piketty konkludert med at det var politikk som bidro til å redusere kapitalens vekst på 1900-tallet. Høyere skatter var viktig. Lavere skatter fra 1970-tallet fikk imidlertid motsatt effekt, og har gitt oss dagens samfunn med store ulikheter. Derfor bør vi returnere til et mer progressivt skattesystem, mener Atkinson. Han foreslår en marginalskatt på inntekt på 65 prosent, og han vil også ha en langt mer progressiv arveavgift og eiendomsskatt. Han trekker også fram formuesskatt som en «idé for framtiden».

Teknologisk utvikling er ikke et valg

I dagens verden er ikke teknologisk utvikling et valg. Politikken kan ikke, og bør heller ikke forsøke å stoppe den. Men det er både rom og behov for politikk å sikre rettferdig fordeling, hindre at økonomisk og politisk makt skjevfordeles mer i framtiden, sikre dem som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, og kanalisere ressursene dit vi trenger dem.

Siden 1980-tallet har forskjellene økt med nesten 20 prosent. Også her har de som har mest, bidratt mindre

Tony Atkinsons forslag til løsninger er klart myntet på det britiske samfunn. I Norge er situasjonen en annen. Vi har en omfordelende velferdsstat, et progressivt skattesystem og en fagbevegelse som har stor påvirkning på inntektsulikheten gjennom sentrale lønnsforhandlinger. Dette har ikke gjort oss immune mot den internasjonale trenden av økt ulikhet: Siden 1980-tallet har forskjellene økt med nesten 20 prosent. Også her har de som har mest, bidratt mindre. For eksempel er skatt på kapital er redusert fra nesten 80 prosent til dagens 27. Flere av elementene som hindrer stor ulikhet er under press. Vi har en regjering som kutter i velferdsordninger til dem som har minst, og som fortsetter å gi skatteletter til dem som har mest. Fagbevegelsen står fremdeles sterkt sammenlignet med svært mange land, men vi opplever fallende organisasjonsgrad også her. Det bør bekymre oss. Dessuten vil vi utvilsomt oppleve massiv teknologisk utvikling her hjemme. Det vil gi oss mange muligheter. Det medfører også noen utfordringer. Derfor bør Atkinsons forslag også bidra til diskusjonen her hjemme.

 

Kronikken er skrevet av fagrådgiver Hannah Gitmark og sto på trykk i Klassekampen 6. oktober 2015.

 

    Fakta

  • Nobelprisfavoritt til Norge

    Den britiske økonomen Tony Atkinson regnes som ulikhetsforskningens far og er favoritt til å vinne årets Nobelpris i økonomi. I november kommer han på et frokostmøte hos tankesmien Agenda.

  • Ulikhet - hva kan gjøres

    Ulikhet i framtidas teknologisamfunn er et hovedtema Atkinsons siste bok «Ulikhet – hva kan gjøres». Han er særlig opptatt av hvordan teknologisk utvikling kan komme alle til gode.

  • Kapitalens rolle i samfunnet

    Når kapital blir mindre viktig i samfunnet, reduseres altså ulikheten i inntekt mellom de rikeste og de fattigste. Det bør derfor bekymre oss at det motsatte skjer i dag.

  • Fordeling i Norge

    De ti prosent rikeste i landet eier hele 69 prosent av all finanskapital. Den «fattigste» halvparten i Norge eier til sammenligning 3,5 prosent. Og selv om mange eier bolig i Norge, eier de rikeste ti prosentene i landet omtrent halvparten av all formue.

  • Sikring av arbeidstakernes del

    Teksten under videreformidler flere interessante forslag for å sikre arbeidstakere en del av den eventyrlige veksten kapital ser ut til å få i den teknologiske framtiden.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Når roboter tar jobbene

    33 prosent av jobbene i Norge kan være erstattet av roboter innen 2030. Hva...

    Les mer...
  • Frokostmøte om digitalisering

    Tankesmien Agenda inviterer til frokostmøte om automatisering i framtidas...

    Les mer...
  • Norge i 2060

    Å bruke perspektivmeldingens framskrivninger for 2060 som en begrunnelse for å...

    Les mer...
  • Kodak og produktivitet

    Nesten alle ledergrupper i bedrifter verden over har diskusjonen: Kan vi...

    Les mer...