Foto: Sylo Taraku

Det gamle og nye norske vi Publisert:

Vi innvandrere må gjøre den norske historien til vår, skriver Sylo Taraku.

Min første 17. mai i Norge var en helt spesiell opplevelse. Gatene i Drammen var fulle av tradisjonsrike bunader, musikkorps, faner og flagg — glade nordmenn med flagg i hendene. Jeg hadde ingen anelse om hva feiringen av grunnlovsdagen innebar og det hele kom som en stor overraskelse. De første årene var jeg en nysgjerrig og imponert tilskuer. Etter hvert ble jeg en deltaker.

Man kunne kanskje tro at denne norskeste av alle dager skulle få en nykommer som meg til å føle meg enda mer fremmed. I virkeligheten er det helt motsatt. Den norske grunnlovsdagen er et fascinerende paradoks. Nordmenn er aldri så inkluderende som på 17. mai. Det er nok også en grunn til den sterke oppslutningen om feiringen blant innvandrere.

 I virkelighetens verden er det nasjonalstaten som er den viktigste garantisten for våre friheter.

Når en sammenligner bilder fra 17. mai-feiringer på 1980-tallet med bilder fra de siste årene, så ser man at barnetogene har blitt betydelig mer fargerike. Mange av skoleelevene i barnetoget er enten født i utlandet eller har røtter derfra. Likevel lever tradisjonen videre.
Det nye med 17. mai er de årvisse diskusjonene om flaggbruk. Egentlig en oppkonstruert problemstilling, men som har tiltatt i styrke på grunn av sosiale medier. I prinsippet bør selvfølgelig Norges grunnlov feires med norske flagg. Slik vi også gjør, de aller fleste av oss, selv om et og annet utenlandsk flagg av og til kan dukke opp i mengden av rødt, hvitt og blått. Det er ærlig talt ikke verdt å bruke energi på.

Det at folk samler seg rundt et felles «fysisk ritual» på en nasjonaldag, er en sterk manifestasjon av nasjonalfølelse. Når vi deltar i «ritualet» feirer og bekrefter vi hvert år Grunnloven, som fortsatt er et levende og relevant dokument — og et godt utgangspunkt for å fremme noen felles verdier. Man kan alltid diskutere hvor mye av disse verdiene som egentlig er «felles» og om vi trenger nasjonal identitet. I en ideell verden ville vi alle vært kosmopolitter uten behov for nasjonale grenser. Men i virkelighetens verden er det nasjonalstaten som er den viktigste garantisten for våre friheter. For oss som lever i sterke velferdssamfunn blir nasjonalstaten også en garantist for vår sosiale trygghet. Og det er nettopp denne kombinasjonen av frihet og trygghet som gjør Nord-Europa spesielt attraktivt for innvandrere. Europa må håndtere et stort mangfold fremover, vi må klare å forebygge konflikter og sikre videre oppslutning om felleskapet og velferdsstaten. For å få dette til trenger vi en følelse av solidaritet og samhørighet.

Mer enn noe annet er en felles fortid en legitimering av nasjonal identitet

Nasjonen er mer enn et territorium med noen felles institusjoner som sikrer borgernes rettigheter og pålegger dem plikter. Følelsen av å tilhøre et nasjonalt fellesskap er tett knyttet til historien. Mer enn noe annet er en felles fortid en legitimering av nasjonal identitet. Kulturminner, monumenter, heltehistorier, litteratur og poesi og krigsminner som overføres fra en generasjon til den neste har en viktig funksjon i nasjonsbygging.
Tidlig om morgenen hver 17. mai foregår det faste ritualer over hele landet. I Drammen legger en gruppe eldre mennesker ned blomster på minnetavlen over de falne under andre verdenskrig. Ungdommen glimrer med sitt fravær. I hvert fall inntil videre.

«Det norske vi» av i går omfattet ikke de nye nordmennene av i dag, men er likevel en del av nasjonens historie. Vår felles historie.

Nasjonens kollektive hukommelse binder sammen fortid med samtid. Historiens betydning blir ikke mindre, selv om en stadig større del av befolkningen har røtter andre steder. Det er ikke nok å spørre om hvem vi er i dag, vi må også spørre om hvem vi var i går. «Det norske vi» av i går omfattet ikke de nye nordmennene av i dag, men er likevel en del av nasjonens historie. Vår felles historie.
Det er et problem at mange innvandrere i Norge har for dårlig kjennskap til den norske historien. Vi som kommer fra andre land har ikke fått den inn med morsmelken. Det er også naturlig at nykommere i mindre grad identifiserer seg med norske heltehistorier.

Mange av de (nye) norske statsborgere vet ikke noe om nasjonale helter som Wergeland, Nansen og Bjørnson. Jeg nevner spesielt disse tre, fordi de er historiske figurer som det burde vært lett for oss med innvandrerbakgrunn å identifisere oss med: De kombinerte den norske nasjonalismen med internasjonal solidaritet. En utfordring for oss er å skaffe oss kunnskap om historien, den neste utfordringen er å internalisere den gjennom å gjøre historien om Norge til vår egen historie. Selv om vi også har en annen historie utenfor Norge.

Integrering i historien har to dimensjoner. Den ene er at vi innvandrere gjør den norske historien til vår, den andre er at vi blir en del av den norske historien

I arbeidet med identitetsbygging, er det viktig å vektlegge både kontinuitet og fornyelse. Norsk identitet kan ikke skapes fra scratch, men den er heller ikke et ferdigskrevet manus.
Integrering i historien har to dimensjoner. Den ene er at vi innvandrere gjør den norske historien til vår, den andre er at vi blir en del av den norske historien. En dag vil også innvandringen til Drammen, Oslo og andre steder være en viktig del av fortellingen om Norge. Slik innvandringen er en viktig del av historien i USA — og i Frankrike. I begge disse landene har de innvandringsmuseer som er verdt å besøke.

Syttende mai for fem år siden spaserte jeg tilfeldigvis forbi gravlunden på Bragernes i Drammen. En gruppe ungdommer hadde spontant samlet seg foran en grav. Jeg ble nysgjerrig. Hva får ungdommer til å besøke en grav på 17. mai? Det viste seg å være graven til Sharidyn Svebakk-Bøhn, eller Sissi som hun ble kalt blant venner. Bare 14 år gammel ble hun det yngste drapsofferet på Utøya. Disse ungdommene hadde ikke lagt blomster på tavlen over de falne tidligere på morgenen, men samlet seg om minnet av det unge terrorofferet i sin generasjon. De var både jenter med innvandrerbakgrunn og etnisk norske. De sto og holdt hverandre i hendene. De husker Sissi og de kan identifisere seg med henne, og vil fortelle om henne til sine barn og barnebarn. Hennes historie vil forbli en del av vår kollektive hukommelse. En hukommelse som vil være med å utforme vår nasjonale identitet. Det «gamle norske vi» vil alltid være med i «det nye norske vi».

Kronikken stod først på trykk i Morgenbladet

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Nasjonalismen er ikke bare reaktiv

    Med sin oppdaterte og nyutgitte bok om nasjonalisme har Øyvind Østerud truffet...

    Les mer...
  • Solidaritet og patriotisme forutsetter ikke etnisk likhet

    Kommer det egentlig noe godt ut av å forsøke å definere hvem som er «etnisk...

    Les mer...
  • Frihet, likhet og brorskap på norsk?

    Både økt mangfold og økte forskjeller utfordrer tilliten i samfunnet vårt.

    Les mer...