Ser man på USAs demokratiske historie er det ikke så rart at Donald Trump og Bernie Sanders er populære, skriver Thor Steinhovden. Foto: FlickrCC, Matt Johnson

Demokrati for de få Publisert:

Idag starter valgkampen i USA, men landets demokratiske tradisjoner langt fra plettfri.

Det sies at USA har, og har alltid hatt, et styresystem verden bør se opp til. Amerikanere elsker å snakke om demokrati og makt til folket. Men gjennom mye av USAs historie har dette demokratiet først og fremst eksistert for elitene. Dette er delvis sant selv i dag, og det forklarer også delvis hvorfor politikere som Donald Trump og Bernie Sanders kjemper i toppsjiktet.

I 1787 undertegnet 39 hvite aristokrater, mange av dem slaveeiere, den amerikanske grunnloven. Dokumentet var etter den tids standard revolusjonerende, men det inneholdt flere begrensninger som skulle sikre at folket ikke fikk for mye makt.

Mange av grunnlovsforfatterne var nemlig dypt skeptisk til folkemassen. Det fremholdes ofte at de laget et system med mye maktfordeling som skulle hindre fremveksten av en kongelig figur, som den engelske monarken. Men, de var også svært interesserte i antikken, blant annet romersk historie. For dem var ikke bare en mulig Caesar den store trusselen mot den nye republikken, men det var også «folk flest», som så lett hadde vendt seg mot de folkevalgte i Roma og støttet tyrannen. Derfor la de inn sikringsventiler som skulle hindre et populistisk styre.

Det skulle gå nesten to hundre år før alle amerikanere fritt kunne avgi stemmer ved valg

I den amerikanske uavhengighetserklæringen som inspirerte grunnloven, står det at «all men are created equal». Dette gjaldt selvfølgelig kun menn som eide eiendom. Det skulle gå nesten to hundre år før alle amerikanere fritt kunne avgi stemmer ved valg. Enkelte på venstresiden vil hevde at slike begrensninger fortsatt henger igjen den dag i dag, og ved hvert valg dukker det opp debatter rundt hvorvidt velgerne skal måtte forhåndsregistrere seg for å kunne stemme. Et slikt påbud øker sjansen for at grupper som innvandrere og fattige deltar i valget, mener noen.

Den amerikanske grunnloven begrenset dessuten hvordan man valgte ut kandidater til valg. Først 125 år etter at grunnloven ble vedtatt fikk velgermassen rett til å stemme på kandidater til senatsvalget. Før dette ble senatorene valgt av delstatsforsamlingene. Med andre ord valgte politikere andre politikere. Grunnen til dette var at Senatet var ment som en bremsekloss på Representantenes hus, som ble sett på som «nærmere folket».

Møtene er tidkrevende og kompliserte, som resulterer i at mange dropper dem

I valget av president har også eliten preget debatten. I dag starter denne prosessen i caucusvalget i Iowa. Samlingene kan minne om et norsk partimøte på lokalnivå. Før var caucus forbeholdt partieliten, og folk flest visste ikke engang at de fant sted. I dag kan alle partimedlemmer møte opp, men det er oftest et fåtall av de mest engasjerte velgerne som gjør det. Møtene er tidkrevende og kompliserte, som resulterer i at mange dropper dem.

Primærvalg ble normen etter et mildt sagt kaotisk år i 1968. Den populære guvernøren George Wallace hadde forlatt det demokratiske partiet i protest mot at partiet nektet å fortsette å beskytte det segregerende regimet i sørstatene. I valgkampen fikk han mye støtte i sin egen region og rev dermed partiets historisk grep om regionen i fillebiter. Samme år var Martin Luther King og Robert F. Kennedy blitt skutt, og utenfor landsmøtet til demokratene i Chicago raste demonstranter over Vietnamkrigen og afroamerikanernes kamp for like rettigheter. Partieliten gjorde ikke misnøyen mindre ved å velge Hubert Humphrey som sin kandidat, til tross for at han ikke hadde vunnet et eneste nominasjonsvalg i de ulike delstatene.

Primærvalget foregår som et vanlig valg, altså hemmelig stemme på en kandidat

Etter Humphreys påfølgende nederlag mot Nixon i valget, nedsatte demokratene en krisekommisjon som gikk inn for en mer åpen nominasjonsprosess gjennom primærvalg. Republikanerne fulgte straks etter. Primærvalget foregår som et vanlig valg, altså hemmelig stemme på en kandidat. Siden prosessen er mye enklere deltar en større del av velgerne, selv om man ofte må være registrert som medlem i partiet for å delta i mange delstater.

I løpet av våren gjennomføres det slike nominasjonsvalg over hele landet. Utvalgte delegater leverer så delstatens valgresultat på de to partiårsmøtene. Før stemte velgerne på disse delegatene, og ikke presidentkandidater. Delegatene sto fritt til å velge hvem de mente burde bli president når de deltok på årsmøtet. Valgresultatet i nominasjonsvalgene betydde dermed ingenting, og folkets røst kunne lett ignoreres. Dette finurlige systemet sikret derfor at partieliten mer eller mindre kunne styre hvem som kom til makten.

Noe av dette henger fortsatt igjen i dag. I de fleste delstater er riktignok delegatene nå bundet av valgresultatet i primærvalget, men ikke alltid. For å gjøre prosessen enda mer komplisert har demokratene innført «superdelegater», som utgjør 20 prosent av det totale antallet. Dette er ofte erfarne partifolk eller bidragsytere, som kan stemme på hvem de ønsker.

Nominasjonsvalgene i Iowa og New Hampshire har en særstilling i nyere politisk historie, rett og slett fordi de er først ute: Iowa i dag, og New Hampshire 9. februar. I tidligere valgkamper har det ofte vist seg at kandidater som gjør det bra i disse to delstatene kan skaffe seg medvind i seilene før de virkelig store delstatene går til valg. Denne tradisjonen skaper igjen en skjevhet i forhold til store deler av velgermassen. De 315 millioner amerikanerne som ikke bor i Iowa og New Hampshire får da nemlig ikke muligheten til å si sin mening før de fleste kandidatene har trukket seg.

For venstresiden er derfor finansindustrien mørkemannen som styrer politikken

Selv om USA er mye nærmere direkte demokrati i dag enn hva grunnleggerne ville ønsket, så finnes det fortsatt bremseklosser. Høyesterett har i flere saker de siste årene tolket grunnloven dit hen at private selskaper har fått friere tøyler rundt kampanjebidrag. For venstresiden er derfor finansindustrien mørkemannen som styrer politikken. Høyresiden, derimot, peker på «Washington insiders», altså politikere, media og lobbyister, som de som har den reelle makten.

Det er disse kontrære bølgene kandidater som Trump og Sanders nå surfer på. De utfordrer elitenes makt, og velgerne elsker dem for det. Ser man på USAs demokratiske historie er det kanskje ikke så rart, eller feil, at de er populære.

Kronikken er skrevet av Thor Steinhovden. Den ble først publisert i Dagsavisen 1. februar 2016.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Hvorfor svikter unge demokratiet?

    I en fersk svensk undersøkelse svarer unge at de foretrekker en sterk leder,...

    Les mer...
  • Mørket kommer

    Noe er i ferd med å ta fra oss demokratiet. Og det skjer nesten uten at du...

    Les mer...
  • Middelklassen bør ikke betale for de rike

    Vi kan ikke la syting gå foran forskning og kunnskap når vi former det norske...

    Les mer...
  • Robotsoldater – science fiction, eller?

    Framover vil teknologisk utvikling gjøre bruk av helautonome våpen –...

    Les mer...
  • Menneskerettar når det passar

    I 2014 tok Stortinget FNs flyktningkonvensjon inn i Grunnlova. Berre eit år...

    Les mer...
  • Bør vi frykte Trump?

    I 20 uker har kommentatorer latterliggjort Donald Trumps presidentkandidatur....

    Les mer...
  • Putnam i Norge

    Den anerkjente statsviteren Robert Putnam besøkte Oslo og Agenda torsdag 12....

    Les mer...
  • Er Hillary i trøbbel?

    Det skulle være en kroningsseremoni for Hillary Clinton. Slik har det ikke...

    Les mer...