Foto: FlickrCC, Stortinget

De store forskjellene Publisert:

Det kan virke som alle er enige om at forskjeller må bekjempes foran høstens valg.

Jeg treffer mange som snart skal stemme, men synes det er vanskelig å se forskjellene mellom partiene. Det er ikke så rart. Hvis man bare ser på enkeltsaker, har de fleste partier mange fine forslag. Bedre sykehus og gode lærere vil de aller fleste ha. Men når enkeltsakene tar plassen i den politiske debatten, forsvinner det grunnleggende: at på tvers av partiene er samfunnsanalysen og retningen ikke den samme. Det gjelder betydningen av fordeling, av velferdens rolle i samfunnet og behovet for styring og planlegging.

Dagens regjering har som utgangspunkt at det er de rike i samfunnet som skaper vekst og arbeidsplasser

For det første: Dagens regjering har som utgangspunkt at det er de rike i samfunnet som skaper vekst og arbeidsplasser. Dersom vi lar de som eier mye ha sine verdier i fred, vil det bli mer vekst og velstand for alle. Det kalles «trickle down-effekten». Det er jo en besnærende idé! Det eneste problemet er at det er feil. Historien har ettertrykkelig bevist at det ikke er slik økonomien fungerer. Det eneste som skjer når de rike blir rikere, er nettopp dét. Og at forskjellene øker. Det har de gjort jevnt og trutt i hele den vestlige verden i tretti år.

Ulikhetene har økt i Norge også, selv om de fortsatt er mindre her. I dag har vi 98.200 fattige barn i Norge, dobbelt så mange som i 2000

Ulikhet i Norge

På begynnelsen av forrige århundre var fordelingen i Europa og USA veldig skjev (tenk Downton Abbey). Men så skjedde det store endringer. Verdenskriger og økonomiske kriser, kombinert med framvekst av fagforeninger og velferdsstater skapte en ny og bedre fordeling. På 80-tallet snudde det igjen. Ledere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher gikk foran med en ny, offensiv høyrepolitikk og mange land fulgte samme oppskrift. Skatter ble kuttet, kredittmarkeder liberalisert. Offentlige tjenester ble slanket og fagforeningenes rolle svekket. Resultatet var galopperende lønnsforskjeller og ulikhet. Ulikhetene har økt i Norge også, selv om de fortsatt er mindre her. I dag har vi 98.200 fattige barn i Norge, dobbelt så mange som i 2000. Lønnsveksten blant dem som tjener minst har stått stille i ti år. De som kommer fra minst, blir hengende stadig lenger etter de andre. De som har mest fra før sitter igjen med en stadig større del av verdiskapingen.

De siste årene har de blåblå gitt nærmere 6 milliarder i skattelette hvert år til de aller rikeste gjennom kutt i formuesskatt og arveavgift

«Vekst for folk flest»

De siste årene har de blåblå gitt nærmere 6 milliarder i skattelette hvert år til de aller rikeste gjennom kutt i formuesskatt og arveavgift. Solberg og Jensens argument er at dette skal skape arbeidsplasser og vekst for folk flest. Men både Finansdepartementet og et stort flertall blant Norges beste økonomer er helt samstemte: Dette virker ikke. Både OECD, IMF og Verdensbanken advarer sterkt mot økt ulikhet. Fordi ulikhet skaper ustabile samfunn og er dårlig for den økonomiske veksten.

Det er folk i arbeid som skaper vekst og velstand

Venstresiden og partiene i sentrum har en annerledes analyse. Det er folk i arbeid som skaper vekst og velstand. Skikkelige lønninger for alle, et organisert og trygt arbeidsliv, og rettigheter for alle er bra både for den enkelte og for økonomien. Det gir oss et av verdens mest produktive og teknologiske arbeidsliv. Det gir muligheter for alle slik at den enkeltes talenter ikke går til spille. Det gir oss tillit. Det er dette som er den nordiske modellen. Våre samfunn har hatt høyere produktivitetsvekst og høyere sysselsetting enn de aller fleste andre land i verden. Små forskjeller er ikke bare bra for dem som er på bunnen i den økonomiske fordelingen, det er bra for økonomien.

Rike fordi vi har velferd

Et annet område med grunnleggende uenighet er synet på velferd. Alle ønsker helse, skole og gode velferdstjenester. Men høyresidens utgangspunkt er at vi har velferd i Norge fordi vi er så rike. I en framtid der det blir flere eldre og mindre oljepenger, må vi kutte. Og det er ikke så farlig om de som har råd heller kjøper seg inn i parallelle private velferdstjenester. Men det er ikke slik at vi har velferd fordi vi er rike, vi er rike fordi vi har velferd. Vi bygget opp en omfattende velferdsstat i Norge da vi var et mye fattigere land enn nå, lenge før oljepengene. Det gjorde vi fordi det er bra for folk, men også fordi det er smartere – og billigere – å gjøre ting sammen. Hvis flere velger private løsninger, svekkes oppslutningen om felles løsninger.

Mindre enn 3 prosent av framtidens formue ligger i oljefondet, 75 prosent er vårt arbeid

Dessuten er velferdsstaten avgjørende for at mange skal kunne jobbe. Barnehager og eldreomsorg gjør at veldig mange som ellers ikke hadde hatt muligheten, kan bidra. En god fellesskole og gratis høyere utdanning betyr at også de som er født med foreldre som har lite å rutte med kan utvikle og bruke sine talenter. Dette er enormt lønnsomt. Mindre enn 3 prosent av framtidens formue ligger i oljefondet, 75 prosent er vårt arbeid. En tredje forskjell handler om troen på hva markedet kan håndtere alene. Samfunnet vårt står overfor store endringer. Vi må skape nye arbeidsplasser, redusere klimagassutslipp og utvikle og ta i bruk ny teknologi. En tilnærming er at dette tar markedet seg av, bare det finnes kapital og arbeidskraft. En annen måte er å tenke at slike skift krever tydelig politisk retning og mer forutsigbarhet.

Det er ikke slik at framtida og samfunnet bare blir til, det skapes av oss

Det er ikke slik at framtida og samfunnet bare blir til, det skapes av oss. Vilje til, og tro på at politikk virker, er avgjørende. Høyresidens historiske rolle har vært å begrense politikken og la markedet styre mer. Dette er viktige områder der det er grunnleggende forskjeller i norsk politikk: veien til vekst, prioritering av velferd og grad av styring. Det synes ofte ikke så godt i enkeltsaker, men det synes i summen av prioriteringer. Høy oljepengebruk har gjort at dagens regjering har sluppet å gjøre valg; de har både kuttet skatter og brukt mer. Når oljepengebruken skal ned i årene som kommer, må også prioriteringene bli tydeligere. Da vil det også bli tydeligere at partienes ulike løsninger bunner i ideologiske forskjeller og trekker samfunnet vårt i ulike retninger.

Kronikken er skrevet av Marte Gerhardsen og sto først på trykk i Dagsavisen 5. juli 2017.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Myter og fakta om norske rike

    Her er seks myter og fakta om hvordan det er å være rik i Norge.

    Les mer...
  • Det Høyre ikke vil snakke om

    Alt pratet om «utenforskap» skygger for maktskjevheten som finnes på...

    Les mer...
  • Vipps, så vokste ulikheten

    Ikke bare viser ny forskning at skattemoralen er svært lav blant de aller...

    Les mer...
  • Legitim Bjørn-jakt

    Dagens Næringsliv reagerer i lederen «Bjørnjakten» på behandlingen Bjørn Dæhlie...

    Les mer...
  • Boligmarkedet skaper enorme klasseskiller

    Hvis byen bare er for de rike, blir byen fattig

    Les mer...
  • Slik blir verden om vi slutter med politikk

    Hvert fjerde år spår norske regjeringer hvordan den økonomiske fremtiden ser ut...

    Les mer...