Marsipangris i premie til den som finner mandel i grøten er en løsning vi faller ned på fordi det er gammel vane. På samme måte er hensynet til aksjonærenes kortsiktige profitt det som styrer mange beslutninger i et aksjeselskap – fordi vi alltid har gjort det slik.

Milton Friedman er kjent for å definere bedriftenes eneste ansvar og oppgave som å skape avkastning for sine eiere. La bedrifter tjene penger, samfunnet for øvrig ta seg av hensynet til helse, velferd og miljø.

I 2015 sluttet Walmart å selge halvautomatiske våpen av den typen som har blitt brukt i massedrap. Det skjedde etter at en av aksjonærene, New York Trinity Wall Street Church, gikk til sak mot selskapet for å få lov til å stemme over saken. Aksjonærer som Trinity Church er ikke bare opptatt av kortsiktig fortjeneste, slik Friedman antar.

Harvard-forskerne Oliver Hart og Luigi Zingales, argumenterer for at bedrifters oppgave burde være å maksimere shareholder welfare, ikke value – det vil si ikke bare den kortsiktige aksjonærverdien, men et mer langsiktig perspektiv som inkluderer samfunnshensyn.

I praksis innebærer det å la aksjonærene stemme i flere saker som dreier seg om bedriftens virksomhet. Forskerne mener at for aksjonærer som ønsker å ta sosiale hensyn (hindre masseskytinger, redusere klimagassutslipp), vil det være mer effektivt å bruke sin eiermakt, enn indirekte å støtte organisasjoner som driver lobbyvirksomhet for strengere våpenkontroll eller økt innsats mot klimaendringer.

Toneangivende investorer og bedriftsledere trekker nå fram at det å lykkes økonomisk over tid, forutsetter at selskaper bidrar til samfunnet. Da Paul Polman tok over Unilever i 2009 sluttet han med kvartalsrapportering fordi han mente det ødelegger langsiktig verdiskaping. Først falt aksjen, deretter har det vist seg å være en vellykket strategi.

Lønnsomhet og samfunnsverdi er ikke motsetninger, de er gjensidig avhengig. Bedrifter kan ikke lykkes i samfunn som mislykkes – da vil de ikke ha tilgang til råvarene som trengs eller kunder som kan kjøpe produktene deres. Bedriftsledere som forstår dette vil skape bedre resultater – for bedriftens bunnlinje og for samfunnet.

For å lykkes med dette trenger vi en dypere og bedre forståelse av aksjeselskapsmodellen, eller se til andre forretningsmodeller, som for eksempel familieforetak og samvirker.

Medlemmene i et samvirke er både eiere og deltakere i driften. Det åpner for aktivt eierskap, og for å definere andre hensyn enn kortsiktig fortjeneste. En rapport utført på oppdrag fra Svensk Kooperation tyder på at dette også skjer i praksis. Rapporten trekker fram utfordringer, men peker også på mulighetene som ligger i denne foretaksformen.

Beskjeden i årets brev fra Larry Fink, sjefen i verdens største kapitalforvalter, Black Rock var tydelig: «for å lykkes over tid må alle selskaper ikke bare levere finansielle resultater, men også vise hvordan selskapene bidrar til positiv utvikling i samfunnet. Selskaper må tjene alle sine interessenter, inklusiv aksjonærer, ansatte, kunder og samfunnet de opererer i.»

Marsipangrisen kan byttes ut med noe som smaker bedre, og bedrifter kan gjøre mer enn å maksimere kortsiktig overskudd – det er bra både for bunnlinjen og verden.

Kronikken er skrevet av Hilde Nagell og stod først på trykk i Dagbladet.