Foto: Unsplash, Cc, Luke Van Zyl

Boligpolitikk til alles beste Publisert: ,

Kjøp, salg, visning, vekst, rekorder. Lite diskuteres så mye som utviklingen i boligmarkedet. Veksten i boligpriser har i Norge vært langt høyere enn i landene vi sammenligner oss med. Å komme seg inn på boligmarkedet blir for mange en stadig fjernere drøm.

Veksten i boligprisene har betydd at norske husholdningers gjeldsbyrde har økt. Den er i dag på hele 225 prosent av disponibel inntekt, og svært høy både i en historisk kontekst og sammenlignet med andre OECD-land. Dette gjør med god grunn mange bekymret. Derfor er det bra at den såkalte «boliglånsforskriften», som strammer inn bankenes muligheter til å gi ut lån, videreføres. Det er et viktig grep som bidrar til å sikre stabilitet i økonomien – og antakeligvis også til å begrense veksten i boligprisene.

Dette er langt fra nok. Som Tankesmien Agenda har foreslått tidligere, er det behov for en skattereform der en sosialt rettferdig beskatning av eiendom står sentralt.

Men boligpolitikk er mye mer enn finanspolitiske grep og omlegginger av skattesystemet. Skal vi sikre både rettferdighet og bærekraft i framtida, trengs en ny helhetlig boligpolitikk.

Etterkrigstidens sosiale boligpolitikk fulgte prinsippet om at man ikke skulle tjene penger på bolig, og målet var at så mange som mulig skulle eie selv. Willoch-regjeringens boligreform på 80-tallet gjorde imidlertid at boligpolitikken i praksis ble overlatt til markedet. Fra å se bolig som et velferdsgode som utdanning og helse, ble bolig en vare på linje med andre varer i markedet. Med det forsvant også politikken, og den sterke alliansen mellom staten, kommuner og boligbyggelagene som gjorde det mulig med en tydelig boligpolitikk med noen klare nasjonale mål.

Etterkrigstidens boligpolitikk har medført at fire av fem nordmenn i dag eier sin egen bolig. Men hva med resten? Blant disse finner vi få med høy inntekt. De som står utenfor går glipp av et trygt og langsiktig tak over hodet og de økonomiske fordelene ved å eie bolig, herunder enorme skattesubsidier fra myndighetene – som i realiteten er en overføring fra dem som har minst til dem som har mest.

I dag ser vi at planprosesser og områdeutvikling er preget av mange ulike mål. Det blir en «forhandlingsplanlegging» uten, eller med uklare, nasjonale prioriteringer, slik By- og regionsforskningsinstituttet har pekt på. Andre hensyn, som investorers profitt og fortjeneste, blir dominerende.

Bygg i stein skal stå i mange år. Det vi gjør i dag vil ha konsekvenser på lang sikt. Bjørvika er et eksempel på at vi har feilet – eller ikke engang prøvd å sikre en bredere sosial profil i nye byggeprosjekter. Opprinnelig skulle mellom fem og ti prosent være utleieboliger, men så ble tomtene for dyre for kommunen og det ble droppet. Pengene til byutvikling er blitt en gave til dem med mange penger – som er de som har råd til å bo i området. Som forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Heidi Bergsli har påpekt er det eksklusivitet som preger Fjordbyen i dag: «Det er et paradoks at velferdsstat og likhetsideal er fraværende i byutviklingen».

Den sosialdemokratiske boligpolitikken etter krigen bidro til å gjenreise landet og gjøre noe med den store boligmangelen, men tida er en annen, og utfordringene andre.

Vi foreslår ikke en gjentakelse av prisreguleringen og husbankfinansieringen fra 1950-, 60- og 70-tallet, men det er tid for å erkjenne at markedet heller ikke har møtt alle behov, og også bidratt til å skape noen nye problemer.

Vi trenger å gjenreise den sosiale boligpolitikken som et viktig korrektiv til markedet. I en slik politikk bør følgende punkter stå sentralt:

1. Mer inkluderende boligbygging. For eksempel kan man stille krav til at en andel av nye boliger er rettet inn mot lav- og mellominntektsgrupper.

2. Stille opp for unge som kan betjene lån, men mangler egenkapital eller ressurssterke foreldre som kan hjelpe dem inn på boligmarkedet. Eksempler på slike løsninger er startlån gjennom Husbanken, boliger tilpasset ungdom og flere «leie-til-eie» – tilbud.

3. Tilrettelegge for naturlige overganger fra sosialboliger til å eie boligen selv. Leie-til-eie løsninger kan også fungere godt her.

4. Skape nye botilbud for en økende gruppe eldre, blant annet der fellesfunksjoner deles. Her er boligsamvirkemodellen en viktig ressurs.

5. Sørge for en klimavennlig og menneskevennlig boligpolitikk. Støtteordninger til nabolag som vil bidra til å skape mer bærekraftige bomiljø er et eksempel på en smart løsning.

Når markedene ikke fungerer til det beste for samfunnet, trengs politisk styring. Å lage ny og helhetlig politikk her, er både ansvarlig, pragmatisk og rettferdig.

Skal vi få til et løft, bør Arbeiderpartiet som det største partiet på venstresida lytte til rådene fra blant annet reklameguru Ingebrigt Steen Jensen om å arbeide for en ny, sosial boligpolitikk. De bør dessuten samle de andre progressive kreftene som ønsker endring. Flere nye og spennende forslag ligger på bordet. Sammen kan partiene i sentrum-venstre sørge for en miljøvennlig, bærekraftig og sosialt rettferdig boligpolitikk for framtida.

Kronikken er skrevet av Hannah Gitmark og Hilde Nagell og stod først på trykk i Klassekampen.