Foto: Unsplash, Cc, Ben Wicks

Bare husk å bli lykkelig, lille venn! Publisert:

Våre barn er velsignet med så mange muligheter at det er litt synd på dem.

Vi er heldige vi som lever nå. Vi bor i verdens rikeste land, i historiens rikeste tid. Min generasjon fikk langt større muligheter til å ta utdanning, reise på eksotiske ferier og kjøpe ting, enn våre foreldre. Våre foreldre hadde fått flere muligheter enn sine foreldre. Våre barn kan reise hvor som helst, studere hva de vil, gifte seg med hvem de vil – eller la være. Det er som Rutger Bregman skriver i boken Utopia for realister: Tiden vi lever i, er som et blaff av helt ekstrem velstand og lykke, langt utover det noen kunne forestille seg for femti, hundre og tusen år siden. Vår tid er middelalderens utopi, ifølge Bregman. De fleste av oss har det så bra, at den egentlige krisen er at vi ikke klarer å komme på noe bedre, mener han.

Men så grenseløse muligheter er også et stort ansvar. Eller som Niels Fredrik Dahl skrev i en av sine samlinger av såkalte tristesser: «Verden sto foran ham som en vegg av muligheter». Hva om du velger feil? Og hvis jeg kan bli og gjøre hva jeg vil, hvem sin skyld er det da om jeg ikke lykkes? En av dem som har pirket i dette, er forfatter og filosof Kaja Melsom. I boken Den fordømte friheten skriver hun om vårt moderne samfunns hardt tilkjempede frihet, og om hva som skjer med oss når friheten bikker over i å bli jag etter det perfekte. Og hvordan det blir til skam når vi ikke får det til. Det er en krevende oppgave å skulle bli lykkelig.

Følelsen av skam og utilstrekkelighet forsterkes i sosiale medier, der lykken deles ivrig.

Faktisk viser det seg at avstanden mellom ulike foreldrestiler er omtrent like stor som avstanden mellom inntektene i landet du bor i.

Hverdagen og det som ikke går så bra holder folk for seg selv. Påsken er høytid for selvrealisering og eksponering: se så deilig vi har det på den fine hytta! Jeg gikk lang skitur til en høy topp! Se min vakre, friske familie og hvor hyggelig vi har det sammen på utenlandsferie! Det betyr jo ikke at alle har det sånn eller lykkes med alt hele tiden – heller ikke de som ivrig deler sin glede. Men det virker sånn.

Lykken kommer ikke tilfeldig, men til den som jobber hardt og presterer høyt, har vi lært. Professor i psykologi Ole Jacob Madsen skriver i boken Generasjon prestasjon om hvordan dagens unge veldig tidlig opplever forventninger om at de må prestere. For mange, spesielt jenter, resulterer høye forventninger fra andre og dem selv i økte psykiske helseplager, stress og press. Halvparten av jentene og en fjerdedel av guttene på 10. trinn i Oslo oppga i en spørreundersøkelse at de har ganske mye eller veldig mye psykiske helseplager. De opplever stress knyttet til flere forhold, men mest skolen. De er bekymret for karriere og arbeidsmuligheter. De opplever at hele deres framtid skal avgjøres nå, at de må få gode nok karakterer der desimaler teller for å komme inn på de beste skolene. En jente i undersøkelsen sa det slik: «Det å få 3 på en prøve kan ødelegge for den totale karakteren på karakterkortet, og da er alt ødelagt.»

Foreldrene følger presset, i aller beste mening. Vi vil jo så gjerne at barna våre skal lykkes, at de skal få gode liv. Jo større forskjellen er på å lykkes og ikke gjøre det, jo mer stressa blir vi foreldre, og igjen våre barn. Faktisk viser det seg at avstanden mellom ulike foreldrestiler er omtrent like stor som avstanden mellom inntektene i landet du bor i. Forskerne Matthias Doepke og Fabrizio Zilibotti har i boken Love, Money, and Parenting: How Economics Explains the Way We Raise Our Kids undersøkt hva foreldre i ulike land setter høyest i barneoppdragelsen. De viser at land med store økonomiske forskjeller også har en høyere andel foreldre som aktivt og intenst følger opp, presser og er opptatt av barnas resultater. Når de økonomiske forskjellene øker over tid, øker også verdsettingen av verdier som «lydighet» og «hardt arbeid» over for eksempel «fantasi» og «uavhengighet».

Det er et våpenkappløp, mener de to forskerne. Når ulikhetene øker, øker også intensiteten i foreldres forventninger og oppfølging. Men de som har ukurante vakter, er aleneforsørgere eller har trang økonomi, har også langt dårligere forutsetninger for å følge opp like intenst. Deres barn blir hengende etter. Da øker forskjellene enda mer. Og foreldre maser enda mer. I undersøkelsen er Norge blant landene med lavest andel såkalte helikopterforeldre og mest frilek, sammen med andre land der de økonomiske forskjellene er små. Nå tyder altså mye på at vi begynner å bli litt stressa vi også. Og det skjer samtidig som de økonomiske forskjellene i Norge øker.

Har du unger, vær så snill: Ikke råd dem til å følge drømmen, skrev Aslak Sira Myhre i Dagsavisen for noen år siden. Filosofien om å følge drømmene er dypt individualistisk, mente han. Vi trenger jo aller mest hverandre og vi trenger veldig mange vanlige folk. Selvfølgelig skal vi lære oss å jobbe hardt og drømme stort. Men kanskje kan vi drømme litt mer på vegne av alle. Klimastreikende barn gir håp om at de som kommer etter oss har skjønt noe viktig. Vi voksne bør heie på dem, og sørge for at de får vokse opp i et samfunn med litt mindre økonomiske forskjeller og litt mindre stress. Hvem vet, kanskje blir de lykkelige også.

Kronikken er skrevet av Sigrun Aasland og stod først på trykk i Fædrelandsvennen.