Foto: Bernt Sønvisen / Arbeiderpartiet

Avblås den sosialdemokratiske krisen i Norge Publisert:

Når Ap skal finne ut hvorfor valget gikk så galt er det enkelte analyser de bør bruke mindre tid på.

Valgnederlaget for Arbeiderpartiet er et faktum. Det er mange som melder seg på i analysen av hva som har gått galt. Det er ikke så rart. De som får være med å definere problembeskrivelsen, vil også være med å legge premissene for hvilken kurs Arbeiderpartiet velger framover. Det er noe både partiets tilhengere og motstandere har interesse av.

Enkelte har hevdet at Aps dårlige oppslutning kan være en del av en større trend der de sosialdemokratiske partiene i Europa krymper i takt med store, strukturelle samfunnsendringer. Blant annet har flere på høyresiden antydet sammenhengen.

En europeisk sammenligning forenkler og overser avgjørende faktorer som skiller norske forhold fra utviklingen i andre land.

Når en ser på den elendige oppslutningen til flere sosialdemokratiske partier i Europa de siste årene, er det lett å trekke slutningen om at stortingsvalget 2017 er begynnelsen på slutten for Ap som et breddeparti. Herfra vil det bare gå videre nedover.

Men en europeisk sammenligning forenkler og overser avgjørende faktorer som skiller norske forhold fra utviklingen i andre land.

Minkende oppslutning

Det stemmer at Arbeiderpartiets oppslutning har gått jevnt nedover siden 1950-tallet i Norge. I 1957 hadde partiet et resultat på 48,3 ved stortingsvalget. I 1989 falt partiet ned på 30-tallet, med 34,3. Og med Stoltenberg I regjeringens berømte valgnederlag i 2001 gjorde Arbeiderpartiet sitt dårligste valg siden 1924 med en oppslutning på 24,3. I år var altså resultatet 27,4 prosent.

Utenfor Norges grenser er også trenden jevnt over nedadgående for de europeiske sosialdemokratiske partiene. I internasjonal forskning fra 31 land over tid, viser analysene at oppslutningen til disse partiene har sunket fra gullalderen rundt 1950, da de oppnådde 33 prosent i gjennomsnitt, til 2014 der partiene fikk rundt 24 prosent i snitt.

rbeiderpartiet i Norge har altså ikke hatt samme dramatiske utvikling som flere av de andre europeiske partiene

Arbeiderpartiet i Norge har altså ikke hatt samme dramatiske utvikling som flere av de andre europeiske partiene. Og bak den generelle euro-trenden skjuler det seg store variasjoner i svært forskjellige politiske landskap. Mens de nordiske sosialdemokratiske partiene har holdt seg relativt godt, har det greske sosialdemokratiske partiet falt fra 44 prosent i 2009 til kun 6 prosent i 2015. Også det polske, nederlandske og franske sosialdemokratiske partiet har alle notert elendige valgresultater og oppslutning godt under 10 prosent de siste årene.

De økonomiske og politiske forskjellene mellom Norge og for eksempel Hellas og Nederland de siste årene er ganske åpenbar.

I Nederland tapte det sosialdemokratiske partiet betydelig på å gå i regjering med erkefienden, det liberalkonservative partiet. Det er som om Arbeiderpartiet skulle gått i regjering med Høyre i Norge, noe som er helt utenkelig.

Hellas har i senere tid vært preget av et samfunnssystem i oppløsning. Allikevel legges nedgangen til de sosialdemokratiske partiene i disse landene til grunn som et relevant premiss for den norske debatten om Arbeiderpartiet.

I Norge har vi ikke hatt noen eksterne sjokk i økonomien som har gjort at befolkningen har fått mistillit til dagens partier. Vi har heller ikke sett samme europeiske tendens med at store velgergrupper søker seg til nyetablerte partier, og valgdeltakelsen i Norge er høy. Alle de etablerte partiene er relativt stabile delvis på grunn av vårt høye velstandsnivå.

Fremdeles arbeidstakere

For de som ønsker å spå Arbeiderpartiets framtidige nedgang er det fristende å begrunne dette med strukturelle samfunnsendringer, som at en lavere andel arbeidstakere jobber i industrien, mens en stadig større andel av befolkningen har høyere utdanning og jobber i andre sektorer. Men de er jo fremdeles arbeidstakere.

Nordmenn er fortsatt sterke tilhengere av fellesskapsløsninger og universelle velferdsgoder

Som den danske sosiologen og ledende forskeren på historien til velferdsstaten, Gøsta Esping-Andersen, har pekt på, har de nordiske sosialdemokratiske partiene skilt seg fra andre tilsvarende partier i Europa ved å ha en bredere appell til ulike deler av befolkningen, og ikke kun til den tradisjonelle arbeiderklassen. Arbeiderpartiet og de nordiske partiene har velgere som er lønnsmottakere, i offentlig og privat sektor med høy og lav utdanning. Og de blir det jo ikke færre av i Norge framover.

Videre er nordmenn fortsatt sterke tilhengere av fellesskapsløsninger og universelle velferdsgoder. Tross en enorm velstandsvekst de siste tiårene ønsker befolkningen et samfunn bygget på fellesskap, en omfattende velferdsstat og universelle velferdstjenester, ordninger som Arbeiderpartiet og venstresiden har vært pådrivere for.

Høyresidens bevegelse

Høyre har beveget seg mot midten av den politiske aksen og omfavnet velferdsstaten i større grad enn tidligere, slik andre partier på høyresiden i Europa også har gjort.

Fremover blir det vanskeligere for høyresiden å innføre både nye skattekutt og videreføre dagens velferdsstat

Men fremover blir det vanskeligere for høyresiden å innføre både nye skattekutt og videreføre dagens velferdsstat, ettersom oljepengebruken må ned. Sannsynligvis vil forskjellen mellom de partiene som prioriterer skattekutt, og de som prioriterer velferd bli tydeligere i Norge. Det er ikke utenkelig at Arbeiderpartiet kan tjene på det.

Til sist skiller Arbeiderpartiet seg ved sin store partiorganisasjon og den tette koblingen til fagbevegelsen, noe som gir muligheten til å gjøre seg relevant for store velgergrupper, ettersom organisasjonsgraden i Norge er høy. Partiet har potensial til å fange opp bekymringer og ønsker til vanlige arbeidstakere i hele landet, og å treffe mange mulige velgere. Om de har lyktes med å hente velgerne i fagbevegelsen ved årets valg vil vises når LOs medlemsundersøkelse kommer i oktober. Men koblingen mellom Ap og fagbevegelsen gir partiet et fortrinn.

Det er liten tvil om at mye burde vært gjort annerledes av Arbeiderpartiet i årets valgkamp. Strukturelle faktorer på europeisk nivå har også en betydning: tiden der Arbeiderpartiet fikk over 40 prosent av stemmene og kunne styre alene er sannsynligvis over.

Men når viktige stemmer i norsk samfunnsdebatt, blant annet på høyresiden, klistrer Arbeiderpartiets valgnederlag tett opp mot sosialdemokratiske partiers utvikling i Europa, kan man mistenke dem for å drive politisk kommunikasjon kamuflert som objektiv politisk analyse.

Arbeiderpartiet er ikke dømt til å gjøre dårlige valg framover. Sannheten er at partiets framtidige suksess hviler aller mest på politikken de går til valg på, altså faktorer som de selv har kontroll over.

 

Kronikken er skrevet av Sigrid Hagerup Melhuus og sto først på trykk i Dagbladet 23. september 2017.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Innvandring splitter mediene

    Denne sommeren har de innvandringskritiske nettavisene Document.no og Rights.no...

    Les mer...
  • Norske tilstander

    Vi trenger ikke la Sylvi Listhaug ta regien – men vi kan lære av...

    Les mer...
  • Pizza-tull fra Torbjørn Røe Isaksen

    Kunnskapsministeren har laget en hjemmevideo om pizza og økonomi. Den er...

    Les mer...
  • Slik kan formuesskatten forbedres

    Formuesskatten er ikke ødeleggende for norsk næringsliv. Vi bør likevel...

    Les mer...