Foto: Flickr / David B Young

Acer-debatten: Andre land er bra for oss Publisert:

Når folk er skeptiske til internasjonalt samarbeid er det sjelden uten grunn.

Nå har det skjedd igjen. Over 60 000 mennesker har meldt seg inn i Facebook-gruppen Stopp Acer. Motstanden går langt inn i Arbeiderpartiets fylkeslag, og Island kan kommer til å blokkere at energipakken tas inn i EØS avtalen. Få ting opprører så mange så mye som internasjonale regler som vil fortelle oss hva vi skal gjøre.
Som et lite land er vi spesielt avhengige av slike internasjonale regler som regulerer hva andre land får gjøre. Norge ville neppe vært et rikt land uten internasjonal havrett. Vi er mer avhengig av handel enn de fleste av våre handelspartnere. Uroen for internasjonale forpliktelser skal vi likevel ta på alvor, for den er ikke uten begrunnelse. Det er særlig to problemer som skaper slik uro.

Hvis stadig flere opplever at de taper på fri flyt av arbeidskraft mens noen få blir veldig rike, så kan man forstå at de svarer med å ønske proteksjonisme.

Det første handler om fordeling. Internasjonal handel for eksempel, øker et lands totale rikdom, men også forskjellene på folk i det samme landet. Til tross for økonomenes rørende enighet om verdien av handel, øker oppslutningen i proteksjonisme i mange land. Skal man ha en åpen økonomi, må vi ha sterkere velferdsstat og mer omfordeling enn en lukket økonomi, slik Harvardøkonomen Dani Rodrik viser. Bare ved å sørge for at gevinsten fordeles kan myndigheter opprettholde oppslutning om åpenhet. Hvis stadig flere opplever at de taper på fri flyt av arbeidskraft mens noen få blir veldig rike, så kan man forstå at de svarer med å ønske proteksjonisme. I Norge har vi over mange tiår lykkes godt med å kombinere en åpen økonomi med sterk fordeling. Men det blir stadig mer krevende.

Tilbudssjokket av lavt lønnet arbeidskraft har gitt flere usikre jobber, og har sørget for lavere produktivitet i byggebransjen.

Den norske modellen har taklet fri flyt av varer bedre enn den til nå har taklet fri bevegelse av arbeidskraft. Det er ikke riktig at EØS-avtalen utelukkende har svekket norske arbeidstakeres rettigheter. Faktisk har årene med EØS-avtalen styrket slike rettigheter på en rekke områder, og den biten av virkeligheten må også med i debatten. Men tilbudssjokket av lavt lønnet arbeidskraft har gitt flere usikre jobber, og har sørget for lavere produktivitet i byggebransjen. Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er et voksende problem. Det er likevel fullt mulig å gjøre mer for å regulere for eksempel bemanningsbransjen og for å ivareta nasjonale regler for arbeidslivet innenfor EØS-avtalen, dersom det er politisk vilje til dette.
Det andre og mer kompliserte problemet med internasjonale og overnasjonale avtaler er politisk abdisering. Stadig oftere ber vi jurister og advokater om å løse politiske floker for oss, i stedet for at politikerne avklarer regler og staker ut kurs. Det skjer delvis fordi reglene blir stadig flere og mer komplekse, og delvis fordi noen kan se seg tjent med å unngå politisk debatt og skyve EØS avtalen foran seg. Når Regjeringen ønsker å åpne for flere private aktører i flere velferdstjenester, kan de for eksempel si at ESA krever av oss at vi likebehandler offentlige og private. Det de ikke sier, er at det også er opp til norske myndigheter å bestemme hvor det faktisk skal være konkurranse, og dermed er krav om slik likebehandling.

Hensikten var at konkurransen skulle være rettferdig der politikerne bestemmer at det er åpent for markedsløsninger.

EØS-avtalen gir nemlig også fullt handlingsrom til myndigheter for å bestemme hva som skal være marked og hva som skal være offentlig. Det er noe som er snudd på hodet når juristene skal bestemme om kommuner må skille ut skolefritidsordning som egen virksomhet. Det var aldri hensikten med konkurranseregelverket at offentlig sektor skulle konkurranseutsettes. Hensikten var at konkurransen skulle være rettferdig der politikerne bestemmer at det er åpent for markedsløsninger.

 

Politikerne må avklare hvor møtet mellom og overlapp av private og offentlige aktører kan være et problem. Men den debatten hoppet den blåblå regjeringen bukk over. I stedet oppnevnte man en arbeidsgruppe som skulle vurdere om «offentlige og private aktører har like konkurransevilkår».

Arbeiderpartiets tydelige krav til Acer er et godt eksempel på at det går an å lage norsk politikk også i møtet med EU.

Også i arbeidslivet ser vi at konflikter oftere havner i rettssalen, som før kunne avklares i forhandlinger. Konkurranse, arbeidsdeling og arbeidsliv er politikk, og politikere lager regler. Hvis reglene ikke virker etter hensikten, kan de endres. Det er politikkens oppgave, både nasjonalt og i internasjonalt samarbeid. Internasjonalt samarbeid er ikke det samme som outsourcing av politikk. Tvert imot – en globalisert økonomi gjør politikernes oppgaver vanskeligere – og viktigere. Arbeiderpartiets tydelige krav til Acer er et godt eksempel på at det går an å lage norsk politikk også i møtet med EU. Forhåpentlig vil partiets ledelse belønnes for den innsatsen.

 

I land etter land ser vi at oppslutning om internasjonalt samarbeid og forpliktelser svekkes, og nasjonalismen styrkes. Dette er en større bekymring for små åpne økonomier som vår, enn det er for større og mer selvforsynte land. Dette skjer parallelt med at vi blir stadig mer avhengig av hverandres klimapolitikk, hverandres fordelingspolitikk, vi trenger en samordnet flyktningpolitikk og vi blir stadig mer preget av hverandres offentlige debatt.

I spørsmål om fred og sikkerhet er de fleste enige i at vi er avhengig av forpliktende samarbeid.

Norske politikere må overbevise sine velgere om verdien av internasjonale avtaler. De kan gjerne minne om at vi er et av landene i OECD-området som har tjent mest på verdenshandelen i etterkrigstiden, og at norsk eksport ligger jevnt over på om lag 40 prosent av BNP. De kan også, med god hjelp fra Kjetil Lund, vise at vi er svært godt tjent med et integrert europeisk kraftmarked, der vi kan selge ren norsk kraft til gode priser. Og de kan minne om at Norge har lange tradisjoner for internasjonalt samarbeid. Det var ikke tilfeldig at FNs første generalsekretær var norsk. Norsk innsats i internasjonale klimaforhandlinger og fredsprosesser er noe vi er stolte av. I spørsmål om fred og sikkerhet er de fleste enige i at vi er avhengig av forpliktende samarbeid.

 

Men politiske ledere må også ta folks uro på alvor. Gevinstene av internasjonal handel må fordeles, og arbeidslivet trygges også for dem som jobber i bransjer med mye arbeidsinnvandring. Når våre løsninger utfordres av ESA må politikerne bruke handlingsrommet avtalen faktisk gir og lage politikk, ikke juridiske betenkninger. Gjør de ikke det, må de heller ikke bli overrasket når folk er skeptiske.

 

Kronikken er skrevet av Sigrun Aasland og sto først på trykk i VG.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Verdens klima over stupet

    Fjoråret pustet nytt liv i klimakampen. Nå baner Trump vei for en ny...

    Les mer...
  • Arbeiderpartiet bør samles om Valen og Venstre

    Nå skjer det ting i fordelingspolitikken fra sentrum-venstre-sidens progressive...

    Les mer...
  • En klimapolitikk for Arbeiderpartiet

    Arbeiderpartiets fremste egenskap har vært evnen til å finne gode svar på de...

    Les mer...