Foto: Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klouman

FØLG PENGENE Publisert:

Problemet med elitene er ikke at de finnes. I ethvert tenkelig, rimelig samfunn vil det finnes eliter med noe makt.

Det er imidlertid et problem når det er lite sirkulasjon, at ikke alle har like muligheter til å bli en del av dem og aller viktigst: når de får uforholdsmessig stor makt.

Det er derfor den økonomiske eliten som bør bekymre oss mest. I likhet med i resten av verden blir de rikeste rikere også i Norge. OECD har vist at den rikeste prosenten i Norge økte sin andel av totalinntekten fra 1975 og fram til 2008 i større grad enn den rikeste prosenten i eksempelvis Frankrike, Spania og Sveits. Den rikeste prosenten har mellom 1989 og 2010 nær doblet sin andel av den totale inntekten her hjemme – fra 4,1 til 7,7 prosent. Også når det gjelder utviklingen av formue ser vi en skjevere fordeling enn før. I dag eier den rikeste prosenten i Norge en fjerdedel av all formue. Samtidig ser vi altså at mange nederst i inntektsfordelingen knapt har hatt lønnsvekst siden 2008.

Som Atkinson og Piketty (2007) påpeker, fører økningen i inntekts- og formuesandelene til en mindre gruppe i samfunnet til økt global innflytelse og mer konsentrasjon av makt over ressurser og personer. Den makten kan også bli politisk. De amerikanske forskerne Gilens og Page viser hvordan sjansen et lovforslag har for å bli vedtatt, øker betraktelig dersom det støttes av den rikeste tiendedelen. Tilsvarende studier finnes blant annet fra det langt mer egalitære Tyskland. Vi kan se tegn på det samme her hjemme. Noen bedriftseieres kortsiktige egeninteresse har bidratt til at landets mest omfordelende skatt – formuesskatten – er kuttet kraftig over flere år.

Når overklassen vokser, kan det altså bidra til å undergrave demokratiske idealer ved å konsentrere makt. Makten kan igjen gi mer velstand til de rikeste – noe som kan gjøre at de vokser i både antall og størrelse på rikdom.

Det er mindre grunn til bekymring for at økonomisk makt konsentreres dersom de rikeste personene bare er rike i enkelte år, og stadig byttes ut med nye. Slik er det imidlertid ikke. Inntektsvinnerne er de samme fra år til år. Et kjapt blikk på Kapitals liste over landets rikeste viser også at de fleste av dem ikke startet med reke- eller jordbærsalg, men med å arve. Arv er dessuten blitt viktigere: Mens 26 prosent av de én prosent rikeste i 1993 hadde foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet, var denne andelen i 2010 økt til 42 prosent. Samtidig synker den sosiale mobiliteten – altså muligheten vi har uavhengig av våre foreldre til å komme oss dit vi vil i samfunnet.

Sosialdemokratiske Norge har nesten fire ganger så mange rike innbyggere per capita sammenlignet med USA, og nesten dobbelt så mange superrike. Det er derfor et paradoks, som økonomiprofessor Kalle Moene har påpekt, at medlemmer av overklassen likevel er kritiske til for eksempel investeringer i velferd, når det er de sosialdemokratiske institusjonene som har bidratt til grunnlaget for deres innflytelse.

En voksende overklasse med økt økonomisk og politisk makt gjør sterk sosial organisering i samfunnet viktigere. Fagbevegelsen kan være en motvirkende kraft. Men også en sterk arbeidsgiverbevegelse er viktig, for å sikre næringslivets langsiktige interesser, framfor enkelteieres kortsiktige ønske om mer til seg selv. Man kan derfor stille spørsmål ved om NHO burde begrense sin kraftige pådriverrolle for å fjerne formuesskatten og heller fokusere på å bidra til et forutsigbart, bærekraftig og bredest mulig skatteregime. Det er bekymringsverdig at arbeidstakerorganisasjonene de siste årene har mistet oppslutning i de fleste land – også i Norge. De endrede maktforholdene i samfunnet ser ut til å ha direkte sammenheng med overklassens vekst. En studie fra IMF viser at dereguleringer av arbeidsmarkedet korrelerer med høyere ulikhet. Å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet slik regjeringen gjør er derfor skadelig.

Videre trenger vi en langt sterkere omfordelende politikk – både gjennom omfattende velferdsordninger og ved et rettferdig skattesystem. Over tid har vi sett et skatteskifte fra kapital over på arbeid. Vi må finne bedre måter å sørge for at kapitalen bidrar til spleiselaget.

Det bør være en viktig politisk oppgave å sørge for at de rikeste ikke fortsetter sin rakettferd mot stadig mer rikdom. Penger er makt. For å hindre at den makten i tillegg til å bli økonomisk også blir politisk, trengs langt kraftige lut enn vi ser i dag.

Kronikken er skrevet av Hannah Gitmark og stod først på trykk i Klassekampen.