Foto: Flickr / victoriabernal

Tid for en ny borgertjeneste! Publisert:

Kan en ny obligatorisk «borgertjeneste» dytte flere i retningen av å se samfunnet som et fellesprosjekt?

Rett før påske måtte justisministeren gå, etter en Facebook-post som ble beskyldt for å nøre oppunder høyreekstreme holdninger. Sylvi Listhaug kunne raskt gitt en uforbeholden unnskyldning og snakket om verdien av å stå sammen, for å forhindre at grupper settes opp mot hverandre. Isteden bidro hun, gjennom blomsterbading foran kameraet på kontoret og en harmdirrende avskjedstale, til mer splittelse og polarisering.

Fellesskap, ansvar for andre og høy tillit – både til institusjoner og til hverandre – er verdier som av flere trekkes fram som selve limet i det norske samfunnet. Den siste tiden har imidlertid mange stilt seg spørsmålet om dette limet er i ferd med å løsne i kantene.

Ulikhetene vokser.

Listhaugs retorikk er ikke det eneste eksempelet på at fellesskapsverdiene er under press. Ulikhetene vokser. Vi opplever økt spenning mellom by og land. Som personer ser vi ut til å ha blitt mer individorienterte. Kanskje kan vi skylde oss selv. Vi innprenter barna våre om viktigheten av å realisere eget potensial for å få et godt og lykkelig, slik filosof Kaja Melsom peker på i boka «Den fordømte friheten». Men vi snakker mindre om hvordan vårt bidrag til fellesskapet kan gjøre oss godt – eller enda mer kuriøst: hvordan det kan gjøre andre godt.

Flertallet av de politiske lederne i Norge maner nå til et politisk ordskifte som ikke bidrar til splittelse. Det er bra. Men kanskje må vi også tenke nytt rundt hvordan vi bevarer og bygger solidaritet og tillit nedenfra og opp i samfunnet. Kan en ny obligatorisk «borgertjeneste» dytte flere i retningen av å se samfunnet som et fellesprosjekt?

Felleskapets kollaps skyldes ikke onde mennesker. Problemet er at de ikke føler noe ansvar for annet enn sin egne drivende ambisjon.

Ideen kommer fra den amerikanske forfatteren og professoren Robert Reichs siste bok, «Our Common Good». Her beskriver han det amerikanske felleskapets kollaps – og en utvikling der vi har mistet kontakten med hverandre og med våre idealer. I etterkrigstiden stod arbeidet for et felles gode sterkt, og både i Norge og USA gjorde man store felles løft i infrastruktur, utdanning og velferdsgoder. Veksten kom alle til gode. Men så skjedde det noe. Vi gikk fra «Greatest Generation» til Generation Me». Fra «We’re in it together» til «You’re on your own».

Han viser til flere eksempler: Bedriftseiere som lurer kunder og lurer investorer, atleter som doper seg, advokater og regnskapsførere som samarbeider med klienter som bryter loven, filmprodusenter og redaktører som ikke sier fra når en mektig filmmogul trakasserer unge kvinner, politikere som lar seg bestikke, og en nyvalgte amerikansk president som bidrar til å øke konflikter knyttet til rase og etnisitet. Som i de fleste andre aktuelle bøker om det amerikanske samfunnet, blir valget av Donald Trump drøftet som selve symbolet på at noe er råttent. Reich understreker imidlertid at Trump ikke er årsaken, men konsekvensen – et logisk utfall på en langvarig utvikling.
Felleskapets kollaps skyldes ikke onde mennesker, mener Reich. Problemet er at de ikke føler noe ansvar for annet enn sin egne drivende ambisjon. «Vi bowler alene», slik den kjente professor Robert Putnam ville sagt det.

Hvorfor skal vi ikke kunne kreve at de arbeider år i offentlig tjeneste for å lære seg de grunnleggende elementene ved borgerskap

Derfor må barn lære å se seg selv som ansvarlige borgere i et fellesskap og ikke bare som individer som søker selvrealisering, mener den amerikanske professoren. Unge mennesker må ta ansvar i nærmiljøet sitt – jobbe for hjemløse, trene fotballag eller hjelpe eldre. De må flytte seg ut av egne klasse- og rasebobler og delta i aktiviteter der folk ser annerledes ut enn de selv. Så må de lære hvordan de kan lære av andre med et annet perspektiv enn dem selv.

En slik lærdom i borgeransvar ved direkte å tjene felleskapet, bør ifølge Reich være obligatorisk: «Vi krever at ungdom går på skolen i 16 år for å lære seg grunnleggende ferdigheter. Hvorfor skal vi ikke kunne kreve at de arbeider år i offentlig tjeneste for å lære seg de grunnleggende elementene ved borgerskap», spør han.

Fellesskap er fint, og mange vil mene vi har et moralsk ansvar for å ta vare på hverandre. Men det er også lønnsomt å løse oppgaver i fellesskap. Motsatt kan fragmenterte fellesskap skape sinne og frykt. Åpne samfunn kan presses i mer lukket retning. Norge er ikke USA. Det betyr at vi har et godt utgangspunkt. Vi må likevel være bevisste hvilken vei vi velger i tida som kommer. Det er langt enklere å forebygge enn å reparere.

Bør vi gjøre det obligatorisk å lære av og med andre som ikke alltid ligner oss selv i et obligatorisk løft for fellesskap og solidaritet?

Solidaritet og fellesskapsorientering kan bygges på flere måter. For eksempel ved å sørge for små forskjeller, som gjør at ulike mennesker likevel opplever at de er «i samme båt»- at de deler veldig mange av de samme utgangsbetingelsene. Felles arenaer som barnehage og skole trener oss også i å forstå og akseptere forskjeller og lære om andres livssituasjoner. Men det er også lurt å tenke nytt.

«Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt», sa John F. Kennedy. Kanskje trenger vi litt hjelp i å lære hvordan vi gjør det. Derfor bør vi også stille det samme spørsmålet Reich gjør i USA, her hjemme: Bør vi gjøre det obligatorisk å lære av og med andre som ikke alltid ligner oss selv i et obligatorisk løft for fellesskap og solidaritet?

Kronikken er skrevet av Hannah Gitmark og sto først på trykk i VG.