Hvis storkapitalen skal bygge samfunnet, hvem får bli med da? Publisert:

Ser vi tegn til en helt ny maktbalanse i verden?

Verdens kraftigste rakett ble nylig sendt ut i verdensrommet, til applaus fra 100 000 tilskuere og resten av verden. Under den kalde krigen var den type raketter selve symbolet på supermakt. Det var bare USA og Sovjetunionen som kunne gjøre noe sånt. I dag er det Elon Musk som gjør det – mangemillionæren som tjente seg rik på PayPal, men bedre kjent som mannen bak Tesla.

Vi er vant til at politikken setter betingelsene for business, ikke omvendt.

Er dette tegn på en helt ny maktbalanse i verden?

Jack Ma er grunnleggeren av Alibaba, Kinas svar på Amazon. Han har store planer for hjemlandet. Planene begrenser seg imidlertid ikke til utviklingen av selskapet. For eksempel vil han bygge egne skoler for barn på den kinesiske landsbygda. Ettersom stadig flere flytter til byene, blir skoler på landet lagt ned, og barn må gå langt for å komme til skolen. Løsningen kan være å slå sammen skoler med lave elevtall, bygge sovesaler og tilby skolebusser. Fordi staten ikke gjør det, vil den kinesiske gründeren gjøre det isteden: «Kanskje det er næringslivet og ikke politikken som må være den drivende kraften her», spurte Ma da han deltok på toppmøtet i Davos tidligere i år.

Noe har skjedd.

Vi er vant til at politikken setter betingelsene for business, ikke omvendt. Det har fungert godt. De mest ansvarlige næringsaktørene vil dessuten ha regulering – og forutsigbarhet. Hva den nye supermakten Kina, med sin alternative styringsmodell, gjør er en ting. Men hva skjer når våre liberale demokratier sliter med å beslutte?

Folk opplever at politikken ikke svarer på de problemene de møter i hverdagen sin.

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama deltok i en paneldebatt i Oslo forrige uke under tittelen «Collapse of the liberal world order». På 90-tallet skrev Fukuyama «the End of History and the last man», der han spådde at liberale demokratier ville blomstre. Også han er nå langt mer pessimistisk. Noe av problemet ligger ifølge Fukuyama i de politiske institusjonene. Det går for tregt, og folk opplever at politikken ikke svarer på de problemene de møter i hverdagen sin.

Dette kan endre måten politikken og næringslivet arbeider på, og dermed også maktbalansen: fra stat til marked, og fra demokratiske beslutninger til avgjørelser fattet av superrike enkeltpersoner og i lukkede styrerom.

Utfordringen er ekstra tydelig når det gjelder internasjonale organisasjoner og samarbeid. Ole Jacob Sending, forskningssjef på NUPI, illustrerte det godt i en kronikk i DN nylig: Forpliktende, mellomstatlig samarbeid via internasjonale organisasjoner jobber i motvind. Isteden er trenden en mobilisering av markedet og det sivile samfunn, mot noen generelle mål, som utviklingen av vaksiner, og klimatiltak, fredsmegling eller krise­håndtering.

Ifølge Sending får vi en «politikk light». Vi får vekst og innovasjon der stater evner å sette opp generelle mål, mens man står i stampe på politisk betente saksfelt som migrasjon, sikkerhet, og handel.

Ny teknologi med stadig større konsentrasjon av lønnsomhet roper etter felles regulering og politikk.

Den kinesiske Alibaba-grunderen sa dette om hva som skulle til for å gjøre suksess: «Ikke tenk på noe som gir deg suksess i dag eller i morgen. Tenk minst ti år fram. Hva må gjøres nå for å lykkes om ti år?» En politiker som gjør nettopp det, er økonomiminister Etienne Schneider i Luxemburg. Han har tidlig sett at rettigheter til mineraler og andre ressurser i verdensrommet nær jorden må reguleres, og har jobbet for å utvikle et regelverk. Med sitt «Space resources initiative» henter Luxemburg nå inn 2% av brutto nasjonalprodukt fra aktivitet i verdensrommet, og samarbeider med land som Japan, Kina, de Forente arabiske emirater og Russland om forskning og innovasjon på dette området.

Hva skjer om vi overlater beslutninger som gjelder oss alle, til noen få enkeltpersoner og selskaper?

Internasjonalt forpliktende avtaler har hatt avgjørende betydning for fordelingen av rettigheter og ressurser. Internasjonal havrett sikrer fri ferdsel på havet, men regulerer også fiske for å hindre nasjonalisering og overfiske. Nå er det behov for en felles regulering av ressurser og rettigheter på nye områder. Verdensrommet er bare et av mange eksempler. Ny teknologi med stadig større konsentrasjon av lønnsomhet og betydelige etiske dilemma roper også etter felles regulering og politikk.

Det ser ikke spesielt lyst ut for politisk styring akkurat nå, men vi kan ikke overlate beslutninger som gjelder oss alle til noen få rike enkeltpersoner og selskaper, selv om de er aldri så snille og innstilte på å redde verden.

Kronikken er skrevet av Hilde Nagell og sto først på trykk i Dagsavisen.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Kapitalisme uten kapital

    Økonomien er i ferd med å forandre seg totalt. Politikken henger ikke med.

    Les mer...
  • Høyres arbeidsliv er ikke så norsk

    Arbeidslivet blir ikke godt bare av at vi sier det skal være det.

    Les mer...
  • Økonomene har ikke vært ærlige om åpenhetens bakside

    Er globalisering forenlig med velferd? Ja. Har økonomene vært ærlige om...

    Les mer...
  • Bitcoin trenger politikk

    Faren for skatteunndragelse, hvitvasking og kriminalitet, risikoen for store...

    Les mer...
  • Når roboter tar jobbene

    33 prosent av jobbene i Norge kan være erstattet av roboter innen 2030. Hva...

    Les mer...
  • Handel, globalisering og det norske arbeidslivet

    Dette notatet utforsker gevinster og utfordringer med globalisering og handel...

    https://tankesmienagenda.no/no...