Når ble det greit å putte helt ulike individer i en bås som ikke-vestlige og kalle dem en trussel? Publisert:

De politiske lederne som klarer å sette ord på utfordringene, og presentere de beste løsningene, vil har stor mulighet til å påvirke historiens gang. De danske sosialdemokratene snubler på oppløpssida.

Forrige uke hørte jeg Mette Frederiksen, leder for de danske sosialdemokratene, presentere sin nye politikk som hun kaller rettferdig og realistisk. Hun startet bra. Med stort engasjement beskrev hun hva som hadde skapt de gode nordiske samfunnene, som gjør det utrolig bra på mange områder: Vi lykkes med økonomi, konkurransekraft, produktivitet og ikke minst livskvalitet og velferd. Fredriksen snakket om godt regulerte arbeidsliv, sterke fellesskap, lav ulikhet og høy tillit.

Hun mente videre at alt dette er under press, av to grunner. Først fordi vi har latt hensynet til den frie konkurransen gå foran hensynet til arbeidstakerne. Sosialdemokratene må være på parti med de som rammes av globaliseringen gjennom svakere lønnsutvikling og mer utrygghet i arbeidslivet. Her følger jeg henne fullt ut.

Den andre store trusselen er ifølge Frederiksen innvandring fra såkalte ikke-vestlige land. Her syntes jeg det begynte å bli vrient. Når ble det greit å putte helt ulike individer i en bås som ikke-vestlige, og kalle dem en trussel? Dette er mennesker som lever og bor i det danske samfunnet. De er leger, nyhetsankere, buss-sjåfører, hjelpepleiere, arbeidsledige, lærere og forfattere. De kan ikke føle seg veldig velkomne i Frederiksens Danmark.

Å foreslå politikk som ikke er realistisk og gjennomførbar, for å svare på frykt og usikkerhet blant velgerne, er ikke sosialdemokratiets løsning.

Hennes neste punkt var at ingen lenger skulle kunne søke asyl i Danmark. I stedet skal alle flyktninger sendes til asylleire i afrikanske land. Det er veldig uklart hvilke afrikanske land hun ser for seg, hvem som skulle drive leirene og hvordan det skulle organiseres i land som ikke har velfungerende og stabile myndigheter. Søknadene om asyl skal behandles av danske saksbehandlere, og dersom de godkjennes skal flyktningene sendes til FN-leire, og kanskje bli akseptert som kvoteflyktninger til Danmark. Igjen er det umulig å forstå hvordan dette skal foregå i praksis. Skal overfylte FN-leire ha egne områder for dansk-godkjente flyktninger?

Å foreslå politikk som ikke er realistisk og gjennomførbar, for å svare på frykt og usikkerhet blant velgerne, er ikke sosialdemokratiets løsning. Det må handle om visjonære, men faktiske løsninger på faktiske utfordringer og problemer folk har i livene sine. Hard retorikk kan være tåkeprat, hvis man ikke kan levere.

Dagens asylsystem fungerer ikke.

I tillegg til at Frederiksens forslag er vanskelig å gjennomføre, er det også veldig problematisk dersom det hadde latt seg gjøre. Er det å beskytte mennesker på flukt fra krig og forfølgelse kun en oppgave for langt fattigere land enn de nordiske? Dagens asylsystem fungerer ikke. Tusenvis av mennesker dør hvert år på veien, og dette systemet har lagt grunnlag for en kynisk industri av menneskesmuglere. Den danske løsningen vil ikke bidra til å motvirke ulovlig innvandring og heller ikke de tragediene som er forbundet med det. Asylsøkere vil fortsette å komme, de vil bare slutte å søke om asyl i Danmark. Unilaterale løsninger er ikke veien å gå, når utfordringene er europeiske og globale.

Internasjonal solidaritet og omsorg for dem som er svake eller fattige er en grunnpilar og en drivkraft i sosialdemokratiet

Dette må løses. Vi må bidra til at FN får de ressursene de trenger slik at flere som er på flukt kan søke beskyttelse under verdige forhold i FN-leire. Norge bør også bidra i det europeiske arbeidet for å finne løsninger i nærområdene. Det er selvsagt best å finne løsninger i nærområdene. Da kan man hjelpe flere og samtidig gjøre returen tilbake til hjemlandet – som de fleste flyktninger faktisk ønsker seg – enklere når krigen og konflikten er over. Men så lenge dette ikke fungerer, og nærområdene allerede er under et enormt press, er det uredelig av Fredriksen å late som om det finnes en enkel løsning her.

I tillegg til at politikken i seg selv er til dels urealistisk og skaper splid, tviler jeg også på om det er strategisk riktig for sosialdemokrater å velge Frederiksens vei.
For det første: Internasjonal solidaritet og omsorg for dem som er svake eller fattige er en grunnpilar og en drivkraft i sosialdemokratiet. Fjerner vi det, tar vi også bort en avgjørende grunn til at mange jobber i og for sosialdemokratiske partier i hele verden.

Sosialdemokratene bør føre debatten på sine egne premisser.

For det andre river hun ned sitt eget samarbeidsgrunnlag. Sosialdemokraters naturlige alliansepartnere er venstresiden, og etter hvert også partier i sentrum som bygger på den kristne kulturarven der hvert enkelt individ har egenverdi. Disse partier vil trolig ikke samarbeide med noen som formidler den type gruppetenkning og manglende solidaritet.
Store partier trenger ikke bare svare bare for politiske motstandere. Gjennom sine argumenter og sine ord er de også med på å forme hva folk tenker og mener. Løper man etter, så taper man på sikt uansett. Populistene kan alltid ha enda hardere retorikk og forslag, og de kan bryte enda flere internasjonale avtaler. Sosialdemokratene bør føre debatten på sine egne premisser. Slik at ikke grunnleggende prinsipper om rettferdighet og solidaritet forsvinner.

Norge må bidra til et bedre internasjonalt rammeverk og avtaler og ta vår del av ansvaret

Arbeiderpartiet i Norge har klokelig valgt en annen vei enn danskene. Jonas Gahr Støre understreker at Ap må snakke om og ha eierskap til innvandringspolitikken, og at dagens asylsystem verken er rettferdig eller humant. Selvsagt er den aller viktigste innsatsen for å hjelpe verdens flyktninger det vi gjør i nærområdene – der de fleste flyktninger til enhver tid vil være. Ordningen med kvoteflyktninger er viktig, og langt flere av de som får opphold i Europa burde komme gjennom slike ordninger.

Ingen løsning å sette grupper opp mot hverandre.

Men Ap er også tydelige på at vi ikke skal låse døra til Norge og kaste bort nøkkelen. At det ikke er en løsning å sette grupper opp mot hverandre. At barn skal ha anstendig og human behandling, og at det enkelte mennesket har verdi, uavhengig av hvor de kommer fra. Norge må bidra til et bedre internasjonalt rammeverk og avtaler og ta vår del av ansvaret. Alle kan ikke få den hjelpen de trenger der de er. Dette bør fortsatt være grunnlaget for en sosialdemokratisk flyktningpolitikk.

 

Kronikken er skrevet av Marte Gerhardsen og sto først på trykk i VG.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Integreringsdugnad uten rollemodeller

    Det er opp til hver enkelt person å definere seg som innvandrer eller ikke, men...

    Les mer...
  • Hva aper kan lære oss om rettferdighet

    Agurker er slett ikke det samme som druer.

    Les mer...
  • Norge kan bidra med mer enn penger

    Vi skal være stolte av vår utviklingspolitikk. Samtidig har savnet av en...

    Les mer...
  • Populistisk vind i Europa – Hva står på spill og hvordan respondere?

    Populisme kan være en motvekt til elitemakt, men kan også bidra til å...

    https://tankesmienagenda.no/no...