Verdien av norsk mat
Dette notatet handler om verdien av norsk mat. Den kan delvis måles i kroner og kalorier – men vi ønsket å utforske om hvorvidt norsk mat leverer verdier som går utover dette. Vi ønsket også å undersøke hvilket forhold befolkningen har til norsk mat og matproduksjon.
Vår hypotese var at fem faktorer er særlig viktige for folk når de skal handle mat til seg og sin familie: at maten er trygg i betydningen uten farlige smittestoffer eller sprøytemidler, at dyrevelferden er god, at bønder og ansatte har akseptable arbeidsforhold, at prisen er riktig og at maten er mest mulig klimavennlig. En spørreundersøkelse bekreftet at alle de fem faktorene oppleves som viktige for folk. Når de tvinges til å velge, er det trygg mat som er det aller viktigste for befolkingen. Pris kommer som nummer to på lista.
Landbruket leverer goder utover ren matproduksjon, som kulturlandskap, levende bygder, matsikkerhet, ivaretakelse av tradisjoner og muligheten til å spise mat som har reist kort og som man vet mye om opphavet til. Norske råvarer danner grunnlaget for næringsmiddelindustrien i distriktene. Landbruket bidrar dermed til både sysselsetting og bosetting i distriktene.
Matproduksjon har også negative ringvirkninger: I global sammenheng representerer landbruket en betydelig klimapåvirkning. I Norge står landbruket for ni prosent av klimautslippene.
Norge har et klima, en geografi og et kostnadsnivå som gjør at det meste av maten vår kan produseres billigere i andre land. Med en ren markedsliberalistisk tilnærming ville det meste av norsk landbruk blitt lagt ned og maten importert fra land der den produseres billigere. Når Stortinget samlet går inn for å øke norsk matproduksjon, og et overveldende flertall i befolkningen vil ha matproduksjon i Norge, handler det nettopp om de verdiene som går utover kalorier produsert og penger tjent. For å opprettholde denne støtten må forbrukerne og velgerne oppleve at de får nok igjen for det matproduksjonen koster.
Mens antall gårdsbruk i drift har falt raskt, har arealet lenge vært stabilt. Jordbruket har i hele etterkrigstiden levert like mye mat fra færre, men større gårdsbruk. Dette var sant fram til 2007, da trenden ble brutt. Etter 2007 blir mindre av jorda fra gårdsbruk som avvikler, tatt i bruk av tilliggende gårder. Samtidig blir gårdsbrukene som avvikler driften, stadig større og trekker dermed med seg større areal ut av drift. Prognoser for 2015 viser at selvforsyningsgraden går ned for andre år på rad. For å nå Stortingets mål om å øke norsk matproduksjon i takt med befolkningsveksten, må denne trenden snus.
