Foto: FlickrCC, Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Kan skolens kvalitet måles? Publisert:

Er prøveregimet i skolen et egnet kunnskapsgrunnlag til å styre den?

Les hele notatet ved å klikke på denne linken (åpner en .pdf fil på 343kb)

Sammendrag

Skolen er vår viktigste samfunnsinstitusjon, og alle vil ha en god norsk skole. Den skal ruste barna vår for livet og for arbeidslivet, og «opne dører mot verda og framtida», som det står i skolens formålsparagraf. Årlig bruker vi 98 milliarder kroner på grunnopplæringen. Men lærer barna å bli «gagnlege menneskje»?

Folk har tillit til skolen i Norge og 77 prosent av befolkningen er godt fornøyd med grunnskolen, viser innbyggerundersøkelsen fra 2015 . Men skolen står likevel ovenfor store utfordringer vi i nær fremtid må finne løsninger på. Skolen skal favne et større mangfold, barna skal forberedes på en stadig mer kompleks verden og forventningene fra omgivelsene øker. Høye frafallstall, inkluderingsutfordringer, mobbing, ressursknapphet i tid og penger, rapporteringsbyråkrati og tillitsmangel er vanlige problembeskrivelser fra flere hold.

Skal vi bygge en enda bedre skole må vi først finne ut hva problemene egentlig er. Det kan være nevnte utfordringer, eller det kan være måling, styring og innhold. Eller helt andre ting.

I dette notatet ser vi kun se på det nasjonale prøveregimet: Et mye omdiskutert område som ofte trekkes frem som et av hovedproblemene i skolen. Fra både lærere, foreldre og elever uttrykkes det ofte misnøye med prøvene. De tar tid. De koster penger. De er belastende for barna. I den offentlige debatten om skolen er det ofte resultatene på prøvene som får mest plass. Når en skole gjør det bra skryter vi av både lærere og elever. Når en skole gjør det dårlig retter vi pekefingeren: Undervisningen er dårlig, skolen ledes dårlig, politikerne har ikke lykkes.

Men hvor mye tid og plass tar prøveregimet? Og hva måler det egentlig? Kan prøvene si noe om skolens kvalitet? Kan de bedømme lærerens undervisning? Kan det si noe om hvor smarte barn vi har? Er prøveregimet egnet til å styre skolen i riktig retning?

Den offentlige debatten om prøver dreier seg mest om PISA-undersøkelsen, Nasjonale prøver og kartleggingsprøver. Derfor er det disse vi har tatt for oss i notatet. Vår konklusjon er at disse prøvene i seg selv ikke er noe grunnleggende problem for kvaliteten eller undervisningen i skolen i dag. Prøvene som gjennomføres på nasjonalt nivå er bare en liten del av prøvene de fleste norske skoleelever går igjennom i løpet av skolen, og utgjør ikke et problem i hverken tid eller kostnad. Omfanget av den enkelte skole og kommunes testregime utover disse prøvene har vi ikke sett på i dette notatet.

Og viktigere: Prøvene gir oss også mye interessant og viktig informasjon. PISA-undersøkelsen kan gi oss en vurdering av trender i norske elevers kompetanse. Nasjonale prøver gir lærere og skoler viktig informasjon om forskjeller mellom elever. Kartleggingsprøver identifiserer hvilke elever som trenger særskilt oppfølging og hjelp.

Prøvene er gjennomarbeidet og av høy kvalitet – og felles og tilgjengelig for alle skoler. Informasjonen de gir oss er valid. Men vi skal ikke overdrive prøvenes verdi eller betydning. Prøvene gir bare informasjon om et liten brøkdel av skolens oppgave. De måler det som kan måles, det vil si en svært liten del av den kunnskapen og kompetansen elevene får, og som vi ønsker at de skal få. En annen begrensning med prøvene er at de i ulik grad kan brukes til å sammenlikne over tid og på tvers av skoler. En rekke andre faktorer påvirker resultater. Prøvene må dermed tolkes med varsomhet og alltid sammen med annen informasjon.

Problemet er dermed ikke prøvene i seg selv, men kunnskap og praksis for tolkning og anvendelse av resultatene. Prøvene er ikke et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for strukturelle eller faglige endringer. De kan heller ikke brukes isolert til å vurdere kvaliteten på elever, lærere, skoleledere, skoler, eller gjennomførte politiske tiltak og reformer. Informasjonen vi får er et nyttig grunnlag for informasjon og debatt blant både forskere og lærere, men det trengs mer kunnskap og videreutviklet praksis for tolkning og anvendelse. Nasjonale myndigheter informerer godt om prøvenes muligheter og begrensninger. Det er kommunenes ansvar at prøvene ikke misbrukes.