Investeringer i framtida
Regjeringens nye perspektivmelding belyser viktige utfordringer for norsk økonomi i tida framover. Kort oppsummert må vi i framtida gjøre mer, for mindre. Fallende oljeinntekter og flere eldre gir lavere inntekter og høyere utgifter. Innvandring og teknologisk utvikling stiller nye krav til oss og videre vekst og fordeling betinger en fortsatt sterk velferdsstat, samtidig som økende velstand de siste årene også har økt våre forventninger til velferdstjenestene. Alt dette skal håndteres med en lavere andel av befolkningen i arbeidsfør alder. Perspektivmeldingen gir oss et godt grunnlag for å diskutere velferdsstatens framtidige bærekraft. Men perspektivmeldingen er ingen spådom og heller ingen fasit. Noe kan vi være ganske sikre på, som fallende oljeinntekter og flere eldre. Andre ting vet vi mindre om, og mye bestemmes av politikk. De valg vi gjør i dag er med å påvirke hvilke inntekter og utgifter vi har i 2060 og dermed også hvilken velferd vi har råd til.
Svaret på hvordan vi løser disse utfordringene er i den offentlige debatten ofte et valg mellom to ulike veier: Én løsning er å opprettholde eller øke dagens skattenivå, og bruke pengene til å investere i velferd. Den andre løsningen er å kutte i skattene for å stimulere til økt vekst, og gjerne dekke inn tapte skatteinntekter ved å kutte i velferdstilbudet. Diskusjonen om skatt og velferd går rett i kjernen av ulike samfunnssyn. Det finnes ulike veier til målet, og hvilken vei man velger har betydning for fordeling i samfunnet. I tillegg er det ikke gitt hvilken løsning som bidrar best til langsiktig vekst. I dette notatet viser vi at vi ikke trenger å velge mellom vekst og velferd. Velferdsordningene, særlig de som er rettet mot de minste og de svakeste, kan hindre frafall, bidra til økt sysselsetting av den enkelte og legge til rette for omstilling og verdiskaping. Velferd er altså en investering som kan begrunnes med samfunnsøkonomisk effektivitet.
Det aller mest avgjørende for framtidas budsjettbalanse er arbeidstilbudet. Vi skal leve av arbeid i framtida også. Det er betydelig gevinst i å hente flere av dem som står utenfor inn i arbeidsmarkedet, og sørge for at de blir der. Konservative beregninger Tankesmien Agenda har gjort, viser at vi kan tjene om lag 349.000 kroner per person vi klarer å hente inn i arbeidslivet. Øker vi arbeidstilbudet med 10 prosent ved å bringe noen av dem som i dag mottar uføreytelser inn i jobb, medfører det en gevinst på 16 milliarder – i året. I tillegg kan vi anta besparelser til kriminalomsorg, helsevesen, og andre sosiale kostnader. På toppen kommer det aller viktigste: verdien av arbeid og deltakelse for livskvalitet hos den enkelte.
For å sikre et framtidig arbeidsliv der så mange som mulig deltar, må vi investere i tiltak som bidrar til dette. Det koster penger her og nå, men vil gi gevinster på lang sikt. Det er dyrere å la være. For det første må vi sørge for at barn og ungdom får et best mulig utgangspunkt helt fra starten på livet. Forskning viser tydelig sammenheng mellom problemer tidlig i livet, frafall fra utdanning og til slutt utenforskap fra arbeidslivet. Videre må vi få flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet, inn i det. Til slutt må vi sørge for at de som allerede arbeider, gjør det så lenge som mulig.
Vi har et finansielt handlingsrom i offentlige budsjetter det neste tiåret. Det bør vi bruke på investeringer der det monner mest: i en frisk og kompetent arbeidsstokk. Store skatteletter nå vil bli vanskelige å reversere igjen, og svekker finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten i framtida.
